Det er som hovedregel ikke straffbart å tenke på et lovbrudd, planlegge det eller gjøre rene forberedelser.

Men på et tidspunkt kan handlingene ha kommet så langt at personen har gått fra straffri forberedelse til straffbart forsøk.

Denne grensen reguleres av straffeloven § 16.

For den som er siktet for et lovbrudd som aldri ble fullført, kan grensedragningen være hele saken.

To grunnvilkår

§ 16 første ledd oppstiller to sentrale vilkår.

For det første må personen ha forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i ett år eller mer, med mindre annet er bestemt.

For det andre må han eller hun ha foretatt noe som «leder direkte mot utføringen».

Forarbeidene uttrykker dette som at fullbyrdelsesforsettet må ha blitt synliggjort gjennom en objektivt konstaterbar handling.

Tanker alene straffes ikke.

Men handlingen må også stå tilstrekkelig nær selve gjennomføringen.

«Nå skrider han til verket»

Et klassisk uttrykk for forsøksgrensen er at gjerningspersonens opptreden må vise at forberedelsenes og overveielsens tid er forbi, og at han nå skrider til verket.

Forarbeidene til § 16 bruker denne tankegangen og viser til eldre rettspraksis.

Det avgjørende er altså ikke at alle praktiske forberedelser er ferdige. Spørsmålet er om personen, sett i lys av planen, har begynt realiseringen av det konkrete lovbruddet.

Vurderingen er både objektiv og knyttet til gjerningspersonens plan.

Hvor mye gjenstår?

Et viktig moment er hvor mye som gjenstår før lovbruddet er fullbyrdet.

Jo færre handlinger som gjenstår, desto mer taler for forsøk.

Hvis en person med tyveriforsett står hjemme og søker etter adressen til en butikk, er dette normalt langt fra fullbyrdelsen.

Hvis han står ved butikkdøren om natten og har satt brekkjernet inn i dørsprekken, er situasjonen en annen.

Forarbeidene bruker nettopp innbruddstyven med brekkjern som eksempel i forbindelse med tilbaketreden.

Tidsavstanden har også betydning

Hvor lang tid det etter planen skulle gå før fullbyrdelsen er et annet moment.

En handling som er siste ledd før et lovbrudd som skulle skje umiddelbart, ligger nærmere forsøk enn en handling i en plan som først skulle realiseres måneder senere.

Men tid er ikke alene avgjørende.

Noen lovbrudd krever komplisert forberedelse, og en handling kan ligge tett opp mot gjennomføringen i karakter selv om det fortsatt gjenstår tid.

Derfor må hele planen vurderes.

Rt. 1991 s. 95 – sjekkbedrageriet

Forarbeidene fremhever Rt. 1991 s. 95 som et viktig eksempel.

Tiltalte hadde stjålet et stort antall sjekker, fylt dem ut med falske underskrifter og opprettet nærmere 150 bankkonti. Planen var å sette inn sjekkene, overføre pengene og heve dem.

Han ble pågrepet før de nesten ferdige sjekkene ble sendt til bankene.

Høyesterett kom likevel til at forsøksgrensen var passert. Handlingene lå både i tid og karakter svært nær den avsluttende bedragerihandlingen.

Eksemplet viser at forsøksansvar kan oppstå før den siste direkte kontakten med fornærmede eller offeret.

Fullbyrdelsesforsettet påvirker hvor handlingen plasseres

Forsøksgrensen vurderes ikke bare ved å se på den ytre handlingen isolert.

Den samme handlingen kan ha forskjellig betydning avhengig av hva personen faktisk har besluttet å gjøre.

En person som går inn i en butikk med en skrutrekker kan ha mange lovlige formål.

Hvis det er bevist at han har bestemt seg for å bruke skrutrekkeren til å bryte opp en bestemt montre umiddelbart, får den faktiske opptredenen et annet innhold.

Forarbeidene understreker derfor at både det konkrete straffebudet, faktum og gjerningspersonens plan må vurderes.

Men forsett alene er aldri nok.

Forsøk på voldtekt – HR-2019-189-A

Høyesterett vurderte i HR-2019-189-A den nedre grensen for forsøk på voldtekt til samleie.

Tiltalte hadde fulgt fornærmede inn på et toalett, låst døren, hindret henne i å gå, beordret henne til å kle av seg og slått henne da hun nektet.

Lagmannsretten fant bevist fullbyrdelsesforsett om voldtekt til samleie.

Høyesterett kom til at så lite gjensto kvalitativt før fullbyrdelsen at forsøksgrensen var passert.

Dommen viser at det er viktig å se på om deler av gjerningsbeskrivelsen allerede er realisert.

Forberedelser kan være straffbare etter egne straffebud

At handlingen ikke har nådd forsøksstadiet betyr ikke nødvendigvis at den er straffri.

Loven kriminaliserer enkelte forberedelseshandlinger særskilt, for eksempel bestemte forbund, terrorforberedelser eller annen konkret forberedelsesadferd.

Da dømmes personen eventuelt for det selvstendige forberedelseslovbruddet, ikke fordi § 16s forsøksgrense er passert.

Dette skillet er viktig.

Påtalemyndigheten må bruke riktig hjemmel.

Strafferammen på ett år

Hovedregelen i § 16 er at det fullbyrdede lovbruddet må kunne medføre fengsel i ett år eller mer.

Det finnes særregler som kan gjøre forsøk straffbart også ved lavere strafferamme, eller unntak der forsøk ikke straffes selv om strafferammen er høy nok.

Den konkrete bestemmelsen må derfor kontrolleres.

Man kan ikke bare se på ordet «forsøk» i politiets beskrivelse.

Hva bør forsvareren undersøke?

I en forsøksanklage bør hendelsesforløpet deles opp i små trinn.

Hva hadde personen bestemt seg for? Hvilket konkret straffebud skulle fullbyrdes? Hva var siste handling som faktisk ble foretatt? Hva gjensto? Hvor lang tid skulle det gå? Var det flere selvstendige beslutninger eller vesentlige mellomledd igjen? Hvorfor mener påtalemyndigheten at forberedelsestiden var over?

Denne analysen kan vise at handlingen var langt kommet, men fortsatt bare en forberedelse.

Straffeloven § 16 trekker grensen før fullbyrdelsen, men ikke ved den første onde tanken eller den første praktiske forberedelsen.

For den tiltalte er det avgjørende at staten beviser at akkurat denne grensen faktisk ble passert.

Rettskilder

Straffeloven § 16. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 8.3, punkt 14.2.4 og merknadene til § 16. Rt. 1991 s. 95. Rt. 1979 s. 1265. HR-2019-189-A.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.