Straffeloven § 20 første ledd er kort og kategorisk: Den som på handlingstidspunktet er under 15 år, er ikke strafferettslig ansvarlig. Dette er den kriminelle lavalderen i Norge. Regelen bygger ikke på en individuell vurdering av modenhet, intelligens eller om barnet «forstod at det var galt». Er barnet under 15 år på handlingstidspunktet, kan det ikke idømmes straff for handlingen.

Handlingstidspunktet er avgjørende

Det avgjørende er alderen da den aktuelle handlingen ble foretatt. Det er uten betydning om barnet har fylt 15 år når saken blir anmeldt, etterforsket eller behandlet. En senere bursdag kan ikke gjøre en tidligere handling straffbar.

I saker med flere handlinger over tid må derfor tidspunktene kartlegges presist. Dersom en ungdom fyller 15 år midt i en periode hvor det påstås flere lovbrudd, kan handlinger før og etter 15-årsdagen måtte vurderes forskjellig. Straffansvar kan ikke bygges på handlinger som er foretatt før den kriminelle lavalderen er nådd.

Ingen individuell unntaksregel

For andre utilregnelighetsgrunner i § 20 kan det oppstå krevende spørsmål om diagnose, virkelighetsforståelse og funksjonsevne. Aldersregelen er annerledes. Den gir ingen adgang til å straffe et særlig modent barn på 14 år og 11 måneder. På samme måte blir ikke en person automatisk utilregnelig fordi han eller hun nettopp har fylt 15 år og fremstår umoden. Etter fylte 15 år må eventuelle andre spørsmål om skyldevne vurderes etter de øvrige alternativene i § 20.

Dette gir en klar rettssikkerhetsgrense. Strafferetten opererer her med en fast alder i stedet for en flytende vurdering av barns personlige utvikling.

Kan politiet etterforske når barnet er under 15?

At barnet ikke kan straffes betyr ikke nødvendigvis at politiet ikke kan undersøke hva som har skjedd. Straffeprosessloven har særregler om etterforskning av handlinger begått av barn under den kriminelle lavalderen. Offentlige utredninger og nyere regjeringsmateriale viser at politiet kan etterforske slike saker, og at det for barn mellom 12 og 15 år gjelder en særskilt etterforskningsplikt etter straffeprosessloven § 224.

Formålet kan blant annet være å klarlegge hendelsesforløpet, identifisere andre involverte og skaffe et faktisk grunnlag for videre oppfølging. I alvorlige saker kan etterforskning også være viktig av hensyn til fornærmede og for å avklare om andre personer over den kriminelle lavalderen har medvirket.

Det er likevel en grunnleggende forskjell mellom å bli etterforsket og å kunne straffes. § 20 første ledd setter en absolutt skranke mot strafferettslig ansvar for handlingen.

Hva med barnevernet og andre tiltak?

Manglende straffansvar innebærer heller ikke at samfunnet står uten virkemidler. Barn som begår alvorlige eller gjentatte lovbrudd kan møtes med forebyggende tiltak og oppfølging fra andre deler av hjelpeapparatet. Politiet kan blant annet ha kontakt med foreldre og barnevernstjenesten etter de reglene som gjelder for informasjonsdeling og oppfølging.

Det er viktig å holde disse ordningene rettslig atskilt fra straff. Formålet er ikke å omgå den kriminelle lavalderen ved å kalle straff for noe annet. § 20 uttrykker en grunnleggende vurdering fra lovgiver: Barn under 15 år skal ikke bære strafferettslig ansvar.

Hva om barnet var 15 år, men hadde betydelig umodenhet?

Når barnet har fylt 15 år, faller den absolutte regelen bort. Det betyr ikke at alder og modenhet er irrelevant. En ungdom kan ha en psykisk utviklingshemming som reiser spørsmål etter § 20 andre ledd bokstav c. Psykiske tilstander kan også aktualisere bokstav a eller b. I tillegg har ung alder betydning på andre stadier av straffesaken, blant annet ved reaksjonsvalg og straffutmåling.

Men det er juridisk viktig å ikke blande disse vurderingene. § 20 første ledd gjelder bare spørsmålet om personen var under 15 år. Andre former for umodenhet vurderes etter andre regler.

Bevis om alder

Som regel er alder ukontroversielt og dokumenteres gjennom offentlige registre eller identitetsdokumenter. I enkelte saker, særlig med usikker identitet eller manglende dokumentasjon, kan alder likevel bli et reelt bevisspørsmål. Da er alderen ikke en formalitet, men et faktum som kan avgjøre om straffansvar i det hele tatt er mulig.

Forsvareren bør derfor reagere dersom det finnes reell usikkerhet om fødselsdatoen og den aktuelle handlingen ligger nær 15-årsgrensen. Retten kan ikke se bort fra et avgjørende skyldevnevilkår bare fordi aldersfastsettelsen er vanskelig.

Forholdet til skyldkravet i § 21

Et barn under 15 år kan rent faktisk ha handlet planlagt og med full forståelse av hva det gjorde. Det kan også være mulig å beskrive handlingen som forsettlig i dagligtale. Dette endrer ikke § 20. Skyldevne er et eget vilkår. Selv et klart forsett kan ikke etablere straffansvar når loven sier at personen mangler strafferettslig ansvarskapasitet på grunn av alder.

Dette illustrerer forskjellen mellom §§ 20 og 21 tydelig. § 21 handler om hvilken subjektiv skyld som må knytte seg til lovbruddet. § 20 avgjør om personen kan holdes strafferettslig ansvarlig overhodet.

Det viktigste å kontrollere i en konkret sak

I en sak hvor den mistenkte var i grenseland rundt 15 år bør tre spørsmål avklares tidlig: nøyaktig fødselsdato, nøyaktig tidspunkt for hver handling og om tiltalen beskriver ett eller flere separate forhold. Dersom deler av et hendelsesforløp ligger før 15-årsdagen, må de delene skilles fra handlinger som eventuelt er begått senere.

Den kriminelle lavalderen er ikke en formildende omstendighet. Den er en grense for selve straffansvaret.

Hvorfor en fast aldersgrense?

En fast grense gir forutberegnelighet og hindrer at straffansvaret blir avhengig av skjønnsmessige vurderinger av hvor «voksen» et barn fremstår. Barn utvikler seg forskjellig, men strafferetten trenger en klar terskel for når staten kan reagere med straff. Lovgiver har lagt denne terskelen ved fylte 15 år.

Det betyr også at alvorligheten i handlingen ikke kan flytte grensen. Selv ved svært alvorlige lovbrudd består utgangspunktet: Et barn under 15 år kan ikke straffes. Alvoret kan derimot få betydning for hvor omfattende etterforskningen og den øvrige oppfølgingen blir.

For forsvareren er det derfor viktig å skille mellom samfunnets behov for å få klarlagt en alvorlig hendelse og spørsmålet om barnet kan straffes. Det første kan være sterkt. Det andre er lovmessig avskåret når handlingen ble begått før fylte 15 år.

Kilder

Straffeloven § 20 første ledd, Lovdata. NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. Straffeprosessloven § 224. Regjeringen, «De er våre barn – om å holde hodet kaldt og hjertet varmt», omtalen av etterforskning av U15-saker. Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) Om lovtiltak mot barne- og ungdomskriminalitet.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.