Kapittel 2 i straffeloven heter «Legaldefinisjoner mv.». Det består bare av fem bestemmelser.

De handler om hvem som er «de nærmeste», hva som er «offentlig sted» og «offentlig handling», hva som er «betydelig skade på kropp eller helse», hva som regnes som «gjenstand» og hvordan enkelte lovbestemte frister skal beregnes.

Ingen av bestemmelsene beskriver i seg selv et vanlig straffbart forhold.

Likevel kan de avgjøre om noen skal dømmes eller frifinnes.

For den som er mistenkt, siktet eller tiltalt er dette en viktig påminnelse: Straffesaken må ikke bare leses gjennom straffebudet politiet har skrevet i siktelsen. Man må også kontrollere definisjonene som bestemmer hva ordene i straffebudet faktisk betyr.

§ 9: Er personen virkelig «nærmeste»?

Straffeloven § 9 har en detaljert liste over hvem som regnes som «de nærmeste».

Dette kan virke som familierett, men virkningen er strafferettslig.

§ 160 gjør for eksempel unntak fra straff for den som har hjulpet noen av sine nærmeste med å unndra seg strafforfølgning. § 221 kan gjøre familierelasjonen relevant ved uriktig forklaring. § 196 bruker begrepet i reglene om avvergingsplikt.

På den andre siden bruker §§ 155 og 157 «nærmeste» til å utvide vernet rundt offentlige tjenestepersoner og aktører i rettsvesenet.

Dermed kan det samme definisjonsspørsmålet virke både til gunst og ugunst for den siktede avhengig av hvilket straffebud som brukes.

Det avgjørende er ikke hvor nært forholdet føles, men om relasjonen faller inn under loven.

§ 10: «Offentlig» er et juridisk uttrykk

En person sier kanskje: «Dette skjedde på privat eiendom, så det var ikke offentlig.»

Det er ikke nødvendigvis riktig.

§ 10 sier at et sted er offentlig når det er bestemt for alminnelig ferdsel eller når allmennheten faktisk ferdes der. Et privateid kjøpesenter kan derfor være offentlig sted.

En handling kan dessuten være offentlig selv på et privat sted dersom den skjer foran et større antall personer, eller lett kunne iakttas og faktisk ble iakttatt fra offentlig sted.

For ytringer finnes en egen regel: Ytringen er offentlig når publiseringsmåten gjør den egnet til å nå et større antall personer.

Forarbeidene og Høyesterett legger terskelen rundt mer enn 20–30 personer.

Dette gjør kontoinnstillinger, mottakerkrets og gruppestørrelse til mulige strafferettslige bevis.

§ 11: En alvorlig skade er ikke alltid «betydelig skade»

Dagligtalen og loven bruker ikke alltid samme språk.

En skade kan være dramatisk, smertefull og behandlingskrevende uten nødvendigvis å oppfylle legaldefinisjonen «betydelig skade».

§ 11 krever at skaden faller inn under bestemte kategorier, som vesentlig svekkelse av en sans, viktig kroppsdel eller organ, vesentlig vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom eller alvorlig psykisk skade.

Høyesterett har i HR-2021-974-A gitt konkret veiledning om «langvarig sykdom»: omkring tre måneder vil normalt være tilstrekkelig, men tilstanden må i hele perioden være alvorlig nok til å være sykdom i lovens forstand.

Det betyr at medisinske opplysninger må analyseres juridisk.

En diagnose eller sykmelding er et bevis. Den er ikke i seg selv den rettslige konklusjonen.

§ 12: Strøm kan være en «gjenstand»

Et annet eksempel på at dagligtalen ikke bestemmer er § 12.

Loven sier uttrykkelig at elektrisk energi og annen energi regnes som gjenstand.

Dette får blant annet betydning fordi tyveribestemmelsen i § 321 bruker ordet «gjenstand».

En siktet kan derfor ikke nødvendigvis forsvare seg med at «strøm kan ikke stjeles fordi strøm ikke er en ting».

Samtidig går definisjonen ikke ubegrenset langt. Forarbeidene har presisert at data og informasjon ikke automatisk skal regnes som gjenstand gjennom § 12.

I digitale saker må man derfor identifisere riktig straffebud i stedet for å presse nye fenomener inn i et gammelt begrep.

§ 13: En dato kan avgjøre hele saken

§ 13 handler om frister.

Ved første øyekast kan dette virke som administrasjon, ikke strafferett. Men i en foreldelsessak kan én dag være forskjellen mellom adgang til strafforfølgning og bortfalt straffansvar.

Bestemmelsen viser til domstolloven § 148 annet ledd om frister i uker, måneder og år og § 149 første ledd om fristutløp på lørdag eller helgedag.

Det må samtidig understrekes at § 13 bare handler om beregningen. Andre bestemmelser avgjør når en foreldelsesfrist starter, hvor lang den er og hva som avbryter den.

En forsvarer bør derfor lage en presis tidslinje, ikke bare anta at «det er omtrent fem år siden».

Legaldefinisjonene gjelder bredt

Straffeloven § 1 sier at bestemmelsene i første del som utgangspunkt gjelder for alle straffbare handlinger dersom ikke annet er bestemt eller følger av tolking.

Legaldefinisjonene i kapittel 2 er derfor laget for å ha et bredt strafferettslig virkeområde, også utenfor de mest kjente bestemmelsene i selve straffeloven.

Forarbeidene fremhevet nettopp ønsket om generelle definisjoner som kunne brukes gjennom straffelovgivningen.

Dette gjør det viktig å kontrollere dem også i saker etter spesiallovgivningen.

Lovkravet setter grensen

Når en legaldefinisjon brukes til å utvide straffansvaret, kommer lovkravet i § 14, Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 i bakgrunnen som en viktig kontroll.

En domstol kan tolke loven, men den kan ikke konstruere straffansvar uten tilstrekkelig hjemmel.

Høyesteretts dom Rt. 2011 s. 469 er illustrerende. Lovgiver hadde ment at en eldre bestemmelse om mishandling skulle omfatte tidligere samboere, men Høyesterett fant at den daværende legaldefinisjonen ikke ga tilstrekkelig hjemmel for denne utvidelsen.

Straffverdighet kunne ikke erstatte lovhjemmel.

Slik bør en tiltale leses

En systematisk forsvarsvurdering kan gjøres i flere trinn:

Først identifiseres hvert ord og hvert vilkår i straffebudet.

Deretter kontrolleres om noen av begrepene har en legaldefinisjon i kapittel 2 eller andre steder i loven.

Så undersøkes faktum opp mot definisjonen: Er samboerskapet stabilt nok? Var området faktisk offentlig? Hvor mange kunne se innlegget? Oppfyller skaden terskelen? Er objektet virkelig en gjenstand? Er fristen beregnet riktig?

Til slutt vurderes skyldkravet og bevisene.

Dette kan avdekke at en sak som ser enkel ut ved første lesning, faktisk har et juridisk hull.

Små ord kan være hele forsvarslinjen

I straffesaker er det lett å bli opptatt av de dramatiske spørsmålene: hvem gjorde hva, hvem forklarer sant, hva viser videoen?

Men rettsanvendelsen kan være like avgjørende.

Hvis loven krever offentlig handling og handlingen ikke var offentlig, mangler et vilkår.

Hvis loven krever betydelig skade og skaden ikke når terskelen, kan et strengere straffebud falle bort.

Hvis personen ikke er «nærmeste» etter § 9, kan en bestemmelse få en annen rekkevidde.

Hvis fristen er utløpt, kan straffansvaret være foreldet.

Kapittel 2 er derfor et godt eksempel på en grunnregel for enhver forsvarssak: Les aldri bare siktelsen. Les definisjonene bak ordene.

Rettskilder

Straffeloven §§ 1, 9–14, 155, 157, 160, 196, 221 og 321. Domstolloven §§ 148 og 149. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), kapittel 12. HR-2011-670-A, Rt. 2011 s. 469. HR-2018-871-A. HR-2021-974-A. Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.