I en straffesak er det ikke nok å spørre om den tiltalte «gjorde det». Norsk strafferett bygger på flere selvstendige vilkår for straffansvar. To av dem ligger tett språklig, men er juridisk forskjellige: skyldevne etter straffeloven § 20 og skyldkrav etter § 21. Forskjellen er grunnleggende. En person kan ha utført handlingen med hensikt, men likevel mangle skyldevne. Omvendt kan en person være fullt tilregnelig, men frifinnes fordi påtalemyndigheten ikke har bevist det forsettet eller den uaktsomheten som straffebudet krever.

Hva er skyldevne?

Skyldevne handler om hvorvidt en person i det hele tatt har de grunnleggende forutsetningene for å holdes strafferettslig ansvarlig. Etter § 20 mangler den som var under 15 år på handlingstidspunktet skyldevne. Det samme kan gjelde personer som var utilregnelige på grunn av sterkt avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming.

For de tre sistnevnte alternativene er det ikke tilstrekkelig å påvise en diagnose. Loven krever en rettslig utilregnelighetsvurdering. Etter lovendringen som trådte i kraft 1. oktober 2020 skal det legges vekt på graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne. Høyesterett har understreket at det er domstolen, ikke de sakkyndige, som avgjør om vilkårene i § 20 er oppfylt.

Hva er skyldkravet?

Straffeloven § 21 fastsetter en annen hovedregel: Straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt. Det betyr at forsett er utgangspunktet. Dersom lovgiver vil gjøre også uaktsomme handlinger straffbare, må det finnes et rettslig grunnlag for dette i det aktuelle straffebudet eller regelverket.

Forsett er nærmere definert i § 22. Forenklet kan forsett foreligge når gjerningspersonen handler med hensikt, når han eller hun vet at handlingen sikkert eller mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen, eller i visse tilfeller der personen ser muligheten og velger å handle selv om lovbruddet skulle bli realisert. Skyldkravet retter seg altså mot personens forhold til de faktiske omstendighetene som gjør handlingen straffbar.

Hvorfor må vilkårene holdes fra hverandre?

En psykisk syk person kan være tilregnelig. Det følger tydelig av Høyesteretts praksis. I HR-2023-1243-A hadde den tiltalte alvorlige psykiske symptomer, blant annet hallusinasjoner og paranoide trekk. Likevel kom Høyesterett til at vilkåret om sterkt avvikende sinnstilstand ikke var oppfylt i lovens forstand. Psykisk sykdom er derfor ikke i seg selv det samme som manglende skyldevne.

Men dersom personen er tilregnelig, må påtalemyndigheten fortsatt bevise det nødvendige skyldkravet. En tiltalts psykiske tilstand kan være relevant også her. Vrangforestillinger, kognitiv svikt eller andre psykiske forhold kan ha betydning for hva personen faktisk oppfattet, visste, forstod eller holdt for mulig. Dette er et annet spørsmål enn om personen var utilregnelig.

Tilsvarende kan en person være utilregnelig selv om handlingen utad fremstår målrettet. I HR-2023-1242-A hadde tiltalte på enkelte områder bevart funksjonsevne, men Høyesterett kom likevel til at han var utilregnelig på grunn av den sterkt avvikende sinnstilstanden. Avgjørelsen viser hvorfor retten ikke kan redusere § 20 til spørsmålet om personen var i stand til å utføre handlinger eller gjøre enkelte praktiske valg.

Fire straffbarhetsvilkår

En nyttig måte å forstå systemet på er å skille mellom fire hovedspørsmål. For det første må handlingen dekkes av et straffebud. For det andre må det ikke foreligge en straffrihetsgrunn, som nødrett eller nødverge. For det tredje må gjerningspersonen ha oppfylt skyldkravet, som forsett eller uaktsomhet. For det fjerde må personen ha hatt skyldevne.

Denne systematikken er fremhevet i NOU 2014: 10 om skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. Den er viktig i forsvarerarbeid fordi en straffesak ikke bør behandles som om alle spørsmål reduseres til ett samlet spørsmål om «skyld». Hvert vilkår har egne rettsregler og egne bevistemaer.

Hva betyr dette i praksis for den tiltalte?

Dersom det foreligger opplysninger om alvorlig psykisk sykdom, utviklingshemming, bevissthetsforstyrrelse eller svært ung alder, må skyldevnen vurderes særskilt. Det sentrale tidspunktet er handlingstidspunktet. Hvordan personen fungerer i dag, kan være viktig som bevis, men er ikke i seg selv avgjørende for hvordan tilstanden var da handlingen skjedde.

Samtidig bør forsvareren ikke la en mulig § 20-problemstilling overskygge de andre vilkårene. Det kan for eksempel være at gjerningsbeskrivelsen ikke er oppfylt, at det foreligger nødverge, eller at forsett ikke kan bevises. En frifinnelse på grunn av utilregnelighet kan dessuten få andre rettslige konsekvenser enn en ordinær frifinnelse, særlig dersom påtalemyndigheten mener vilkårene for en særreaksjon er oppfylt. Det gjør det desto viktigere å analysere alle vilkårene selvstendig.

Retten – ikke diagnosen – avgjør

En rettspsykiatrisk diagnose gir retten et faglig grunnlag, men avgjør ikke saken. Etter forarbeidene til 2020-reformen skal de sakkyndige beskrive diagnose, symptomer, realitetsbrist og funksjonssvikt. Den rettslige konklusjonen om skyldevne tilhører retten. Det samme gjelder den juridiske vurderingen av skyldkravet.

For den som er siktet eller tiltalt er hovedpoenget derfor enkelt: «Tilregnelig» betyr ikke «skyldig», og «forsett» betyr ikke nødvendigvis at personen hadde skyldevne. Straffansvar forutsetter at begge spørsmålene – og de øvrige straffbarhetsvilkårene – er oppfylt.

Et praktisk prosedyrepoeng

I retten bør disse spørsmålene også holdes språklig adskilt. Dersom forsvareren anfører både utilregnelighet og manglende forsett, bør det fremgå hvilket bevis som støtter hvilken anførsel. En psykosejournal kan for eksempel være sentral for § 20, mens en konkret vrangforestilling om hvem en person var eller hva som skjedde kan være relevant for skyldkravet. Dersom argumentene blandes sammen, øker risikoen for at retten behandler dem som én samlet «psykiatriinnsigelse» og overser at de har ulike rettslige terskler.

Det samme gjelder domsgrunnene. En domfellelse bør ikke begrunnes med at tiltalte var tilregnelig og derfor «må ha forstått» de faktiske forholdene. Tilregnelighet er en nødvendig forutsetning for straff, men erstatter ikke beviset for forsett. Dette skillet er særlig viktig når den tiltalte har betydelige psykiske symptomer, men ligger på den tilregnelige siden av § 20.

Kilder

Straffeloven §§ 20–22, Lovdata. Lov 21. juni 2019 nr. 48 om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. Prop. 154 L (2016–2017) Endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (skyldevne, samfunnsvern og sakkyndighet). NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. HR-2023-1242-A. HR-2023-1243-A. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven).

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.