Straffeloven § 22 bokstav b fastsetter at forsett foreligger når en person handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen.

Denne forsettsformen kalles sannsynlighetsforsett.

Den er svært viktig i saker hvor den tiltalte ikke ønsket den straffbare følgen, men påtalemyndigheten mener at han eller hun forsto at følgen mest sannsynlig ville inntre.

Drapssaker med kniv eller annen farlig vold er typiske eksempler.

For den tiltalte er det avgjørende å skille objektiv risiko fra den subjektive sannsynlighetsvurderingen § 22 krever.

Hva mente den tiltalte var mest sannsynlig?

Spørsmålet er ikke bare hvor stor dødsrisiko en lege senere beregner.

Spørsmålet er hva gjerningspersonen var seg bevisst på handlingstidspunktet.

Hvis A stikker B med kniv og B dør, kan medisinske bevis vise at stikket objektivt var svært farlig. Dette kan igjen være et sterkt bevis for at A må ha forstått risikoen.

Men skyldvurderingen er subjektiv.

Retten må være overbevist om at A selv anså det som sikkert eller mer sannsynlig enn ikke at handlingen ville oppfylle det aktuelle vilkåret.

Det er ikke tilstrekkelig at A burde ha forstått dette. «Burde ha forstått» hører hjemme i uaktsomhetslæren.

HR-2021-1207-A om dødelig knivstikk

I HR-2021-1207-A hadde tiltalte stukket en kamerat i brystkassen med en kjøkkenkniv. Stikket gikk gjennom vitale organer og fornærmede døde raskt av omfattende indre blødninger.

Lagmannsrettens flertall fant at selve knivstikket var forsettlig, men ikke at forsettet omfattet dødsfølgen.

Høyesterett opphevet dommen fordi begrunnelsen ikke ga en tilfredsstillende forklaring på hvorfor sannsynlighetsforsett om døden ikke var funnet bevist.

Dommen illustrerer hvor viktig forholdet mellom handlingens objektive farlighet og den tiltaltes kunnskap er.

Ved en svært farlig handling må dommen forklare godt dersom retten kommer til at gjerningspersonen ikke forsto at døden mest sannsynlig kunne følge.

Men beviskravet endres ikke.

HR-2025-253-A – helsehjelp i nærheten

I HR-2025-253-A ble en mann dømt for drapsforsøk etter et alvorlig knivstikk i Oslo sentrum.

Forsvaret argumenterte blant annet med at nærheten til rask og avansert helsehjelp reduserte sannsynligheten for dødelig utfall.

Høyesterett slo fast at slik helsehjelp prinsipielt er en del av konteksten som kan ha betydning for gjerningspersonens forståelse av risikoen.

Men ved alvorlige stikkskader vil det ofte bero på tilfeldigheter om rask behandling faktisk redder livet. Gjerningspersonen kan normalt ikke vite hvordan skadeforløpet vil utvikle seg.

I den konkrete saken ga nærheten til sykehus derfor ikke grunnlag for å underkjenne sannsynlighetsforsettet.

Dommen viser samtidig metoden: Det er gjerningspersonens forståelse av sannsynligheten som skal vurderes.

«Mest sannsynlig» betyr ikke «mulig»

Grensen mot eventuelt forsett og uaktsomhet må holdes klar.

Hvis A bare mener det er mulig at B vil dø, er ikke sannsynlighetsforsett etter bokstav b oppfylt.

Det kan eventuelt foreligge dolus eventualis etter bokstav c dersom A i tillegg bevisst velger å handle selv om døden skulle inntreffe.

Hvis A ser en mindre risiko og håper eller regner med at det går bra, kan det i stedet foreligge bevisst uaktsomhet.

Forsettsformene kan derfor ikke blandes.

Retten må vite hvilken terskel den faktisk anvender.

Objektiv fare er bevis – ikke fasit

Sakkyndige kan uttale seg om sannsynlighet for skade eller død.

Men det kan være vanskelig å omsette medisinsk statistikk direkte til subjektivt forsett.

En skade med 60 prosent objektiv dødelighet betyr ikke automatisk at gjerningspersonen vurderte døden som mer sannsynlig enn overlevelse.

Omvendt kan en person tro at en handling nesten sikkert er dødelig selv om medisinske data senere viser lavere risiko.

Skyld bedømmes etter personens oppfatning av faktum.

Den objektive risikoen er likevel et sentralt bevismoment fordi vanlige mennesker har erfaring med at enkelte handlinger er svært farlige.

Høyesterett vurderer ofte handlingens karakter sammen med allmenn livserfaring.

Kunnskapen kan være umiddelbar

Sannsynlighetsforsett krever ikke en formulert indre setning som «jeg vurderer dødsrisikoen til over 50 prosent».

En person kan umiddelbart forstå at en handling mest sannsynlig fører til en bestemt følge.

HR-2022-1323-A understreker at relevant kunnskap kan være passivt til stede selv om gjerningspersonen handler impulsivt og uten aktiv refleksjon.

Dette omtales gjerne som sløret forsett.

Forsvareren kan derfor ikke bygge en argumentasjon bare på at «han tenkte ikke».

Spørsmålet er om han likevel visste.

Rus endrer ikke alltid vurderingen slik tiltalte tror

Ved selvforskyldt rus gjelder særregelen i § 25 tredje ledd.

Det ses bort fra faktisk uvitenhet som skyldes selvforskyldt rus, og lovbryteren bedømmes som om han var edru.

I HR-2025-253-A viste Høyesterett til denne regelen ved vurderingen av sannsynlighetsforsett.

Dette betyr ikke at domstolen kan finne på enhver tanke en edru person kunne hatt.

Regelen gjelder hvordan faktisk uvitenhet som skyldes rus håndteres. Retten må fortsatt foreta den juridisk korrekte skyldvurderingen innenfor § 22 og § 25.

Hva med impulsive handlinger?

Impulsivitet er ikke det motsatte av forsett.

En person kan handle på sekunder og likevel ha nødvendig bevissthet.

Men kort tid kan påvirke bevisvurderingen.

Det kan være mindre grunnlag for å anta at personen har vurdert kompliserte eller fjerne følger dersom alt skjer spontant.

På den andre siden kan enkelte følger være så nærliggende at kunnskapen er umiddelbar.

Derfor må «impulsivt» brukes som et faktisk moment, ikke som en juridisk frifinnelsesregel.

Forsettet må dekke riktig følge

I voldssaker må retten skille mellom forsett til selve volden, forsett til kroppsskade og forsett til død.

A kan med hensikt slå B, men bare være uaktsom med hensyn til en alvorlig skade.

Eller A kan forsettlig stikke med kniv og ha sannsynlighetsforsett om døden.

Hver følge må vurderes etter det straffebudet tiltalen gjelder.

Et forsettlig angrep er ikke automatisk et forsettlig drap.

Beviskravet beskytter den tiltalte

Det kan være fristende å formulere sannsynlighetsforsettet objektivt: «Et slikt stikk er livsfarlig, derfor må han ha hatt drapsforsett.»

Retten må gå ett trinn videre.

Er det bevist utover rimelig tvil at den tiltalte faktisk var bevisst at døden sikkert eller mest sannsynlig ville følge?

Hvis retten bare mener at han burde ha forstått det, er § 22 bokstav b ikke oppfylt.

Dette skillet er kjernen i sannsynlighetsforsettet.

Rettskilder

Straffeloven §§ 22, 23 og 25. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 10.4 og merknadene til § 22. HR-2021-1207-A. HR-2022-1323-A. HR-2025-253-A.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.