Mange alvorlige straffesaker skjer i rus.

Tiltalte kan ha svak hukommelse, redusert dømmekraft eller en helt annen oppfatning av situasjonen enn han ville hatt som edru.

Straffeloven § 25 tredje ledd har derfor stor praktisk betydning.

Bestemmelsen sier at det ses bort fra faktisk uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han eller hun hadde vært edru.

Tilsvarende gjelder dersom vedkommende var i en selvforskyldt utilregnelighetstilstand.

For den siktede er det viktig å forstå både hvor streng denne regelen er og hvilke grenser den har.

Utgangspunktet: skyld vurderes på handlingstidspunktet

Straffeloven § 22 krever forsett når dette er skyldkravet i straffebudet.

Normalt må retten finne ut hva den tiltalte faktisk visste, ønsket, anså sannsynlig eller aksepterte på handlingstidspunktet.

§ 25 første ledd understøtter dette ved å si at enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen.

Men tredje ledd gjør et uttrykkelig unntak når uvitenheten skyldes selvforskyldt rus.

Da skal ikke gjerningspersonen kunne bruke den rusbetingede virkelighetsforståelsen fullt ut til å unngå straffansvar.

Hva er det loven «ser bort fra»?

Regelen gjelder uvitenhet om faktiske forhold som skyldes rusen.

Et enkelt eksempel er at A på grunn av sterk alkoholrus ikke oppfatter hva slags gjenstand han holder i hånden, hvem han slår eller hvor farlig handlingen er.

Hvis uvitenheten nettopp er en følge av selvforskyldt rus, skal personen bedømmes som om han var edru.

Dette omtales ofte som fingering av skyld eller forsett.

Men formuleringen må brukes presist.

Retten skal ikke fritt dikte opp en hvilken som helst mental tilstand en hypotetisk edru person kunne hatt. Vurderingen må knyttes til lovens regler og til hva personen ville ha oppfattet uten den selvforskyldte rusens virkninger.

HR-2025-253-A – drapsforsøk etter knivstikk

I HR-2025-253-A vurderte Høyesterett sannsynlighetsforsett ved et alvorlig knivstikk.

Høyesterett viste uttrykkelig til § 25 tredje ledd: Ved vurderingen av hva tiltalte forsto, skal det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus.

Lagmannsretten hadde funnet bevist at tiltalte, bedømt som edru, var klar over at han stakk fornærmede med kniv, hvor han traff og med hvilken kraft.

Deretter måtte retten vurdere om han var seg bevisst at knivstikket mest sannsynlig ville føre til døden.

Saken viser at rusregelen ikke erstatter hele forsettsanalysen. Den påvirker hvilke faktiske kunnskapsmangler som kan påberopes, men retten må fortsatt anvende vilkårene i § 22.

Rus fritar ikke automatisk – men rus gjør heller ikke alt til forsett

To feilslutninger bør unngås.

Den første er: «Jeg husker ingenting fordi jeg var full, derfor kan ikke forsett bevises.»

§ 25 tredje ledd gjør dette argumentet for enkelt.

Den andre er: «Han var selvforskyldt beruset, derfor fingeres alltid forsett.»

Også dette er for grovt.

Det må avklares hvilken faktisk uvitenhet som skyldes rusen, hvilke omstendigheter personen ellers kjente, og hvilken forsettsform straffebudet krever.

Noen subjektive elementer kan kreve mer enn ren kunnskap om ytre faktum.

Dolus eventualis krever for eksempel et bevisst valg. Forholdet mellom rusregelen og slike særskilte mentale komponenter må behandles rettslig korrekt.

Hvorfor er regelen så streng?

Bakgrunnen er at lovgiver ikke ønsker at en person skal kunne sette seg selv i en tilstand hvor vanlig skyldevne eller faktisk forståelse svekkes og deretter bruke denne selvskapte tilstanden som generell straffrihetsgrunn.

Dette er et gammelt prinsipp i norsk strafferett.

Ved lovendringene om skyldevne ble systemet videreført og delvis utbygget.

Prop. 154 L (2016–2017) beskriver uttrykkelig at fingering av forsett kan være aktuelt både ved selvforskyldt rus og ved bestemte tilfeller av selvforskyldt utilregnelighet.

Men sistnevnte henger sammen med de særlige vilkårene i § 20 og skal ikke forstås som en generell regel om psykisk sykdom.

Selvforskyldt rus må foreligge

Tredje ledd gjelder ikke enhver ruspåvirkning.

Det må være tale om selvforskyldt rus.

Dersom en person uten å vite det får et rusmiddel i drinken, eller på annen måte blir påvirket uten at rusen kan bebreides ham på den måten loven forutsetter, kan vurderingen bli en annen.

Det samme gjelder dersom legemidler tas i samsvar med forsvarlig medisinsk bruk og uventet gir en reaksjon.

Om rusen er selvforskyldt kan derfor være et eget bevisspørsmål.

Forsvareren bør ikke uten videre akseptere denne forutsetningen dersom faktum er uklart.

Rus og faktisk uvitenhet om en straffrihetsgrunn

§ 25 gjelder også faktiske omstendigheter som kan ha betydning for en straffrihetsgrunn.

HR-2023-2298-U viser at faktisk uvitenhet kan være relevant for slike faktiske forutsetninger, samtidig som tredje ledd får betydning når uvitenheten skyldes selvforskyldt rus.

Et eksempel kan være at en person i en konfrontasjon feiloppfatter hva den andre gjør og mener han handler i nødverge.

Normalt skal personen bedømmes etter sin faktiske oppfatning av situasjonen, innenfor reglene om faktisk uvitenhet.

Men dersom feiloppfatningen skyldes selvforskyldt rus, kan § 25 tredje ledd endre utgangspunktet.

Her må faktum om både konfrontasjonen og rusen vurderes nøye.

Hukommelsestap etterpå er noe annet enn uvitenhet under handlingen

At en person ikke husker hendelsen dagen etter, beviser ikke at han manglet bevissthet da handlingen skjedde.

«Blackout» eller fragmentert hukommelse kan ha forskjellige medisinske og faktiske forklaringer.

Strafferettslig er spørsmålet hva som foregikk på handlingstidspunktet.

Vitneobservasjoner, video, tale, målrettet atferd og andre omstendigheter kan belyse funksjonsnivået selv om den tiltalte senere ikke husker.

Forsvareren bør derfor skille mellom manglende etterfølgende minne og faktisk uvitenhet i gjerningsøyeblikket.

Selvforskyldt utilregnelighet

Dagens § 25 tredje ledd sier også at tilsvarende gjelder dersom vedkommende var i en selvforskyldt utilregnelighetstilstand.

Denne delen må leses sammen med § 20.

Lovgiver har ønsket å kunne holde en person ansvarlig i bestemte tilfeller hvor vedkommende selv har fremkalt en utilregnelighetstilstand og vilkårene for straff etter § 20 er oppfylt.

Forarbeidene understreker samtidig at dette ikke er en generell adgang til å fingere forsett ved enhver alvorlig psykisk tilstand.

Vilkårene må prøves konkret.

Hva bør forsvareren kontrollere?

I saker hvor rus brukes i skyldvurderingen bør man avklare:

Var rusen selvforskyldt? Hvilken konkret uvitenhet mener påtalemyndigheten skyldtes rusen? Hva ville tiltalte ha oppfattet som edru? Hvilken forsettsform må bevises? Forsøker retten å fingere mer enn § 25 gir adgang til? Er det medisinske spørsmål om rus, blackout eller utilregnelighet som krever sakkyndig vurdering?

§ 25 tredje ledd er en streng regel.

Men nettopp fordi den tillater at en person bedømmes annerledes enn sin faktiske rusbetingede oppfatning, må den brukes presist og med klar forankring i lovens vilkår.

Rettskilder

Straffeloven §§ 20, 22 og 25. Prop. 154 L (2016–2017), særlig omtalen av selvforskyldt rus og selvforskyldt utilregnelighet. HR-2025-253-A. HR-2023-2298-U. HR-2022-1323-A.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.