Hovedregelen i norsk strafferett er streng: Det er normalt ikke nok å si «jeg visste ikke at dette var ulovlig».

Straffeloven § 26 gir likevel en reell regel om rettsuvitenhet.

Den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler var ukjent med at handlingen var ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom.

Motsatt innebærer bestemmelsen at en person skal frifinnes dersom rettsuvitenheten var aktsom – altså unnskyldelig.

For den tiltalte ligger utfordringen i at terskelen vanligvis er høy.

Forsett krever ikke at du kjenner loven

Straffeloven § 22 annet ledd sier at forsett foreligger selv om lovbryteren ikke vet at handlingen er ulovlig.

Det betyr at en person kan ha fullt forsett om handlingen og alle faktiske omstendigheter, men samtidig tro at jussen tillater det han gjør.

Forsettet faller ikke bort av den grunn.

I stedet vurderes feiloppfatningen etter § 26.

Dette er viktig fordi skyldkravet for rettsuvitenheten bare er uaktsomhet. Selv om hovedlovbruddet krever forsett, kan en uaktsom juridisk misforståelse være utilstrekkelig til å frita.

Hvorfor er aktsomhetskravet strengt?

Høyesteretts ankeutvalg oppsummerte dette i HR-2020-735-U.

Saken gjaldt en utenlandsk skipper som fangstet snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel uten norsk tillatelse.

Utvalget fremhevet at aktsomhetskravet ved rettsuvitenhet er strengt, blant annet av hensyn til likebehandling og effektiv håndhevelse.

Den praktiske hovedregelen er derfor at uvitenhet om loven sjelden fører til frifinnelse.

Hvis det var nok å si at man aldri leste regelen, ville straffebud i praksis virke svakest overfor dem som unnlot å undersøke dem.

§ 26 krever derfor en vurdering av om personen hadde rimelig grunn til å være uvitende.

Uklare regler kan få betydning

Forarbeidene åpner samtidig for en noe mildere vurdering når myndighetene selv ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet.

Det kan være aktuelt hvis reglene er unødig uklare, hvis nye regler ikke er tilstrekkelig kunngjort eller forklart, eller hvis myndighetsinformasjonen skaper berettiget misforståelse.

Dette betyr ikke at enhver vanskelig lovtekst gir straffrihet.

Mange regler krever juridisk tolkning.

Men dersom staten har laget et særlig komplisert eller motstridende regelverk, kan det være mindre klanderverdig at borgeren tar feil.

§ 26 er derfor også en sikkerhetsventil mot urimelig streng anvendelse av uoversiktlig regulering.

Hva har personen gjort for å undersøke?

Aktsomheten vurderes i lys av situasjonen.

Har personen lest loven? Søkt opp forskriften? Kontaktet ansvarlig myndighet? Innhentet profesjonell rådgivning? Lagt alle relevante fakta frem for rådgiveren? Fått motstridende informasjon?

En person som aldri undersøker en regel til tross for en klar oppfordring til det, står svakt.

En person som gjør omfattende undersøkelser og får en entydig, men feil, beskjed fra kompetent offentlig myndighet kan stå sterkere.

Det finnes ingen automatisk regel om at juridisk rådgivning fritar.

Det avgjørende er om uvitenheten samlet sett var aktsom.

Næringsdrivende har et særlig ansvar

HR-2020-735-U fremhever at den som driver næringsvirksomhet på et detaljregulert område normalt plikter å sette seg inn i særreglene for virksomheten.

Dette er et viktig prinsipp.

En profesjonell aktør kan ikke uten videre si at en komplisert forskrift var ukjent.

Kompetanse, rolle og virksomhetens art påvirker hva som kan forventes.

En skipper som opererer i regulerte havområder, en arbeidsgiver med sikkerhetsansvar eller en virksomhet som håndterer særskilt regulerte produkter kan ha sterk oppfordring til å avklare regelverket.

Dette gjør ikke frifinnelse umulig, men terskelen blir høy.

Utenlandske regler og utenlandsk rådgivning

At en person følger råd eller tillatelse fra myndigheter i et annet land er heller ikke nødvendigvis nok hvis handlingen reguleres av norsk rett.

I snøkrabbesaken mente skipperen blant annet at en litauisk tillatelse ga grunnlag for fangsten.

Høyesteretts ankeutvalg viste til eldre praksis og understreket at en aktør ikke uten videre kan basere seg på eget lands informasjon om norske regler.

Når virksomheten berører norsk jurisdiksjon, kan det være en klar plikt til å undersøke norsk rett.

Dette er særlig relevant i grenseoverskridende næringsvirksomhet.

Når myndighetene har gitt feil informasjon

Feil informasjon fra norsk offentlig myndighet kan etter omstendighetene være et langt sterkere moment.

Men også her må det undersøkes hva som faktisk ble spurt om og hva som ble svart.

En generell veiledning på en nettside er ikke nødvendigvis det samme som en konkret uttalelse om den aktuelle situasjonen.

Hvis personen holder tilbake viktige opplysninger, kan han heller ikke uten videre bygge på svaret.

For forsvareren bør hele korrespondansen sikres.

Den kan vise at myndigheten faktisk kjente faktum og ga informasjon som med rimelighet kunne forstås som en godkjenning.

Rettsuvitenhet om bakenforliggende regler

Noen straffebud forutsetter kompliserte rettslige vurderinger utenfor selve straffeloven.

Det kan gjelde eiendomsrett, avtaler, tillatelser, skatteregler eller offentligrettslige vedtak.

Forarbeidene peker på at det kan være mer krevende å orientere seg når uvitenheten gjelder slike «bakenforliggende» rettsregler.

I disse tilfellene kan det være lettere å anse en feil som unnskyldelig enn når personen bare ikke har lest et klart og direkte forbud.

Men vurderingen er konkret.

Det avgjørende er om personen burde ha forstått at nærmere rettslig avklaring var nødvendig.

Det er nok at personen vet handlingen er ulovlig

Forarbeidene presiserer også at § 26 gjelder uvitenhet om at handlingen er ulovlig.

Hvis personen vet at handlingen er ulovlig, men ikke vet at den også er straffbar, gir dette normalt ikke frifinnelse etter § 26.

Man kan altså ikke forsvare seg med: «Jeg visste at jeg ikke hadde lov, men jeg trodde det bare kunne gi et administrativt gebyr.»

Når personen kjenner den rettslige ulovligheten, er § 26s grunnvilkår ikke nødvendigvis oppfylt.

Dette kan være viktig i regulerte saker med både administrative og strafferettslige reaksjoner.

Hva må retten avgjøre?

En korrekt § 26-vurdering krever to trinn.

Først må retten finne at personen faktisk var ukjent med at handlingen var ulovlig.

Hvis retten mener personen visste at handlingen var forbudt, er saken ferdig på dette punktet.

Hvis uvitenheten var reell, må retten deretter vurdere om den var uaktsom.

Her kommer regelverkets klarhet, personens rolle, tilgjengelig informasjon og egne undersøkelser inn.

For den tiltalte bør begge trinn prøves.

Rettsuvitenhet er ikke et generelt «jeg visste ikke»-forsvar.

Men § 26 er heller ikke tom. I det uvanlige tilfellet hvor en person med rimelighet ikke kunne vite at handlingen var ulovlig, skal strafferetten akseptere dette.

Rettskilder

Straffeloven §§ 22 og 26. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 16.6 og merknadene til § 26. HR-2020-735-U.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.