Straffeloven § 15 sier at et straffebud også rammer den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt.

Bestemmelsen er kort, men rekkevidden er stor. En person kan bli strafferettslig ansvarlig uten selv å ha utført den handlingen straffebudet beskriver.

Den som kjører ranerne, skaffer våpen, holder vakt eller bevisst oppmuntrer en annen til lovbruddet kan etter omstendighetene bli dømt som medvirker.

Samtidig er medvirkningsansvaret ikke grenseløst. For den som er siktet fordi han eller hun befant seg rundt andre som begikk et lovbrudd, er det avgjørende å skille faktisk deltagelse fra ren tilstedeværelse eller kjennskap.

§ 15 er en generell regel

Straffeloven av 2005 innførte en generell medvirkningsbestemmelse.

Tidligere måtte det oftere fremgå av det enkelte straffebud at medvirkning var straffbar. Nå er utgangspunktet motsatt: Medvirkning rammes med mindre loven gjør unntak.

Forarbeidene begrunner dette med at når en handling først er kriminalisert, er det som regel også rimelig å ramme personer som fysisk eller psykisk bidrar til den.

Men lovgiver valgte ikke å definere alle former for medvirkning i detalj. Grensen må fortsatt fastlegges gjennom tolkning av det konkrete straffebudet, rettspraksis og alminnelige medvirkningsprinsipper.

Fysisk og psykisk medvirkning

Det er vanlig å skille mellom fysisk og psykisk medvirkning.

Fysisk medvirkning kan være å stille bil til disposisjon, levere et våpen, skaffe verktøy, holde vakt eller på annen måte yte praktisk bistand til gjennomføringen.

Psykisk medvirkning består typisk i oppfordring, råd, informasjon eller annen opptreden som styrker hovedgjerningspersonens forsett.

Skillet er ikke alltid skarpt.

En fysisk handling kan samtidig ha en psykisk støttevirkning. Når en person går tett sammen med en gruppe som er på vei til å angripe noen, kan tilstedeværelsen etter omstendighetene fungere som moralsk støtte selv om personen ikke slår.

Det avgjørende er hva den konkrete opptredenen faktisk betydde i sammenhengen.

Det kreves ikke at hjelpen var nødvendig

En vanlig innvending er: «De ville ha gjort det uansett.»

Det fritar ikke nødvendigvis medvirkeren.

Forarbeidene understreker at det ikke kreves at medvirkningshandlingen var en nødvendig forutsetning for hovedgjerningen.

En person kan dømmes for å holde vakt under et innbrudd selv om tyvene kunne ha gjennomført innbruddet uten vakten.

Det kreves heller ikke alltid at hjelpen faktisk gjorde lovbruddet lettere. Selv dårlige råd kan etter omstendighetene være psykisk medvirkning dersom rådene styrket gjerningspersonens forsett.

Men det må finnes en tilstrekkelig tilknytning mellom bistanden og hovedlovbruddet.

Ren tilstedeværelse er normalt ikke nok

Dette er et sentralt forsvarspunkt.

Høyesteretts ankeutvalg uttalte i 2018 at det for psykisk medvirkning kreves at tiltalte positivt har tilskyndet handlingen eller styrket gjerningspersonens forsett. Det er ikke tilstrekkelig bare å være til stede og unnlate å ta avstand.

Men tilstedeværelse kan bli mer enn passivitet dersom opptredenen i konteksten uttrykker støtte.

I avgjørelsen fra 2018 hadde tiltalte fulgt tett etter gjerningspersonene, sett at de tok med gjenstander som ble brukt i volden og vært i nærheten under angrepet. Retten la til grunn at han visste at vold mest sannsynlig ville bli brukt og at han opptrådte som moralsk støtte.

I HR-2025-2303-A behandlet Høyesterett på nytt en gruppesituasjon. En ungdom som ikke slo eller filmet, ble dømt fordi han hadde deltatt i opptakten, lokket fornærmede til stedet og opptrådt som del av gjengen rundt fornærmede under volden og tvangen.

Forsettet må individualiseres

Selv om det objektivt foreligger en medvirkningshandling, må medvirkeren ha den nødvendige skylden.

Det holder ikke at hovedgjerningspersonen hadde forsett.

Det må vurderes hva medvirkeren selv visste og ville.

Hvis A tror han kjører B til et vanlig møte, men B i hemmelighet planlegger et ran, kan A ikke dømmes som medvirker til ran uten nødvendig skyld.

Hvis A vet at det skal begås vold, men ikke forstår at planen omfatter en langt mer alvorlig handling, kan det oppstå spørsmål om hvor langt forsettsansvaret rekker.

Hver deltaker skal vurderes individuelt.

Medvirkningsansvaret er selvstendig

Forarbeidene understreker at medvirkerens ansvar er selvstendig.

Det betyr blant annet at medvirkeren etter omstendighetene kan straffes selv om hovedgjerningspersonen ikke kan straffes, for eksempel på grunn av lav alder eller en personlig straffrihetsgrunn.

Omvendt kan hovedpersonen dømmes mens medvirkeren frifinnes fordi medvirkeren manglet nødvendig forsett.

HR-2025-539-A illustrerer selvstendigheten. Høyesterett kom til at en voksen kunne dømmes for medvirkning til seksuell omgang mellom små barn, selv om barna selv ikke kunne holdes strafferettslig ansvarlige.

Det avgjørende er medvirkerens egen handling og skyld.

Tidspunktet har betydning

Bistanden må som utgangspunkt gis før eller under hovedgjerningen for å være medvirkning.

Hjelp som først gis etter at lovbruddet er fullført, må eventuelt vurderes etter andre straffebud, for eksempel heleri eller bestemmelser om å hjelpe noen unna strafforfølgning.

Et forhåndstilsagn om hjelp etterpå kan derimot være medvirkning dersom løftet før lovbruddet styrket eller tilrettela for gjennomføringen.

Tidspunktet for kommunikasjonen kan derfor være avgjørende.

Hva bør den siktede få konkretisert?

En siktelse for medvirkning bør ikke bli stående som en vag påstand om at personen «var med».

Forsvareren bør be om svar på:

Hva var den konkrete medvirkningshandlingen? Når ble den utført? Hvordan knyttes den til hovedgjerningen? Er det fysisk eller psykisk medvirkning? Hva mener påtalemyndigheten at den siktede visste? Hvilken del av hovedlovbruddet dekket forsettet? Var hovedhandlingen fullbyrdet da bistanden ble gitt?

Dette tvinger saken over fra gruppetenkning til individuell strafferettslig analyse.

§ 15 gjør det mulig å straffe reelle bidragsytere, men bestemmelsen gjør ikke enhver person i nærheten av et lovbrudd til medskyldig.

For den som er anklaget, ligger mye av rettssikkerheten nettopp i dette skillet.

Rettskilder

Straffeloven § 15. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 8.2, punkt 14.2.3 og merknadene til § 15. HR-2018-204-U. HR-2025-2303-A. HR-2025-539-A.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.