Frister i strafferetten kan avgjøre om staten fortsatt har adgang til å strafforfølge et forhold.

En dags forskjell kan derfor få store konsekvenser.

Straffeloven § 13 regulerer hvordan lovbestemte frister skal beregnes ved å vise til bestemte deler av domstolloven. Bestemmelsen sier at domstolloven § 148 annet ledd og § 149 første ledd får anvendelse.

For den som er mistenkt, siktet eller tiltalt, er det viktig at frister ikke beregnes omtrent. De skal beregnes etter lovens metode.

Frister i uker, måneder og år

Domstolloven § 148 annet ledd sier at frister som er bestemt etter uker, måneder eller år ender på den dagen i den siste uken eller måneden som etter navn eller tall svarer til dagen fristen begynte å løpe.

Hvis en frist på én måned begynner å løpe den 10., er utgangspunktet derfor at den ender den 10. i den siste måneden.

Hvis en årsfrist begynner på en bestemt dato, ender den som utgangspunkt på samme dato i det siste året.

Dette er ikke det samme som å telle et bestemt antall kalenderdager.

Når måneden ikke har datoen

Hvis den siste måneden ikke har det aktuelle tallet, ender fristen på månedens siste dag.

Det klassiske eksempelet er en frist som begynner den 31. og skal beregnes i måneder.

En måned uten dag 31 kan ikke få en kunstig dato. Da bruker loven siste dag i måneden.

Dette kan også få betydning i forbindelse med februar og skuddår.

Lørdag og helligdag

Straffeloven § 13 viser også til domstolloven § 149 første ledd.

Der står det at dersom en frist ender på en lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag, forlenges fristen til den nærmest følgende virkedag.

Dette kan være svært viktig i foreldelsessaker.

Hvis en lovbestemt frist etter den ordinære beregningen utløper på en lørdag, stopper man altså ikke nødvendigvis der. Henvisningen i § 13 gjør regelen om forlengelse relevant for de strafferettslige fristene bestemmelsen omfatter.

Hvorfor har straffeloven en slik regel?

Forarbeidene forklarer at henvisningen til domstollovens fristregler ble innført for å få en ensartet beregning av frister i strafferetten og straffeprosessen.

Regelen ble særlig tenkt brukt ved straffelovens foreldelsesfrister.

Dette er naturlig. Foreldelse handler om hvor lenge staten kan holde straffansvaret i live, og det bør ikke være usikkerhet om hvilken kalenderdag som er den siste.

§ 13 bestemmer ikke når foreldelsesfristen begynner

Dette skillet er avgjørende.

§ 13 forteller hvordan en frist skal beregnes når man først kjenner startpunktet og fristlengden.

Den avgjør ikke nødvendigvis når fristen begynner å løpe.

Straffeloven §§ 85 flg. har egne regler om foreldelse, herunder fristens lengde og utgangspunkt. For enkelte lovbrudd finnes særregler.

I en konkret sak må man derfor først finne korrekt starttidspunkt og korrekt foreldelsesfrist. Deretter brukes beregningsreglene.

En riktig beregning med feil startdato er fortsatt feil.

Hva avbryter foreldelsen?

Også dette reguleres andre steder enn § 13.

I en straffesak kan spørsmålet være om det før utløpet av fristen ble foretatt et prosessuelt skritt som etter loven avbryter foreldelsen.

Dermed kan saken kreve en nøyaktig tidslinje:

Når ble handlingen avsluttet? Når begynte foreldelsesfristen? Hvor lang var fristen? Hvilken dato ville den etter § 13 og domstolloven ende? Ble den aktuelle dagen påvirket av helgedagsregelen? Ble foreldelsen avbrutt før dette tidspunktet?

Det kan ikke løses ved å se på året alene.

Sammenhengende eller fortsatte lovbrudd

Noen straffbare forhold strekker seg over tid.

Da kan det bli spørsmål om når lovbruddet skal anses avsluttet, og dermed når en foreldelsesfrist begynner å løpe.

Dette kan være komplisert ved unnlatelsesforbrytelser, gjentatte handlinger eller forhold som påtalemyndigheten beskriver som ett sammenhengende lovbrudd.

§ 13 løser ikke denne klassifikasjonen. Den kommer først inn når den rettslige startdatoen er fastlagt.

For den siktede kan derfor diskusjonen om «hvilken dato?» være like viktig som selve regnestykket.

Hva med frister som er bestemt i dager?

Det er viktig å lese § 13 nøyaktig.

Bestemmelsen viser uttrykkelig til domstolloven § 148 annet ledd, ikke hele § 148. Annet ledd gjelder frister fastsatt i uker, måneder eller år.

Man bør derfor ikke uten videre sitere domstolloven § 148 første ledd om dagfrister som om denne bestemmelsen er inkorporert gjennom straffeloven § 13.

Hvis en konkret strafferettslig frist er angitt i dager, må hjemmelsgrunnlaget for beregningen undersøkes særskilt.

Dette er et godt eksempel på hvorfor presis lovlesning er nødvendig.

Kalenderverktøy kan gi falsk trygghet

Digitale kalenderverktøy og fristkalkulatorer kan være nyttige, men de vet ikke nødvendigvis hvilke juridiske regler som gjelder.

Et program kan telle tre år matematisk korrekt, men likevel gi feil juridisk resultat hvis startpunktet er feil, en særregel gjelder eller helgedagsregelen ikke er tatt med.

I en straffesak med mulig foreldelse bør beregningen derfor kunne forklares manuelt med lovhenvisninger.

Påtalemyndigheten må være innenfor fristen

Foreldelse er ikke en skjønnsmessig rimelighetsregel.

Hvis straffansvaret er foreldet, kan staten ikke omgå dette fordi saken er alvorlig eller fordi etterforskningen tok lang tid, med mindre loven selv har et relevant unntak.

Enkelte svært alvorlige lovbrudd har særregler om foreldelse eller manglende foreldelse. Men også da må riktig bestemmelse identifiseres.

For den siktede bør foreldelse undersøkes tidlig, særlig i eldre saker.

Straffeloven § 13 er derfor en liten bestemmelse med stor praktisk betydning. Den viser at strafferett også kan avgjøres av kalenderen – men bare når kalenderen brukes på den måten loven bestemmer.

Beregningsfeil bør kontrolleres uavhengig

I en eldre straffesak bør forsvareren selv beregne foreldelsesfristen i stedet for å legge politiets eller påtalemyndighetens dato til grunn. En feil kan oppstå ved valg av starttidspunkt, ved bruk av feil fristlengde, ved senere lovendringer eller ved at helgedagsregelen overses.

Det er også viktig å kontrollere hvilket prosessuelt skritt påtalemyndigheten mener avbrøt foreldelsen, og nøyaktig når dette skjedde. Hvis avbruddet fant sted etter fristens utløp, kan det ikke reparere et allerede foreldet straffansvar.

En god fristvurdering bør derfor vise hele regnestykket med datoer og lovhjemler, slik at resultatet kan etterprøves av retten.

Rettskilder

Straffeloven § 13. Straffeloven §§ 85–91. Domstolloven § 148 annet ledd og § 149 første ledd. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 12.2.5.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.