Straffeloven § 22 bokstav a sier at forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen «med hensikt».

Dette er den mest målrettede forsettsformen.

Personen ønsker eller søker å realisere det forholdet som straffebudet beskriver.

Men selv hensiktsforsett kan reise vanskelige spørsmål. Hvilken handling må hensikten knytte seg til? Hva hvis resultatet inntreffer tidligere eller på en annen måte enn planlagt? Og er motiv det samme som hensikt?

For den tiltalte kan slike spørsmål avgjøre om handlingen skal bedømmes som et fullbyrdet forsettlig lovbrudd, et forsøk, et uaktsomt lovbrudd eller noe helt annet.

Hensikt gjelder gjerningsbeskrivelsen

Utgangspunktet i § 22 er at skyldkravet må knyttes til det konkrete straffebudet.

Hvis straffebudet krever at A forårsaker Bs død, må hensiktsforsettet knyttes til døden som følge av As relevante handling.

Det er ikke nok å bevise at A generelt ønsket B død.

Dette ble satt på spissen i HR-2023-469-A.

Saken gjaldt en kvinne som døde da et haglgevær gikk av under lading. Lagmannsretten hadde funnet bevist at tiltalte hadde til hensikt å drepe henne og ville ha skutt senere dersom våpenet ikke hadde gått av under ladingen.

Høyesterett opphevet dommen fordi det var uklart om lagmannsretten hadde vurdert om tiltalte hadde hensikt om å oppnå døden gjennom den handlingen som faktisk var virksom – ladingen av haglen.

Den virksomme handlingen må omfattes

Høyesteretts poeng er prinsipielt viktig.

Strafferetten knytter forsettet til den handlingen som oppfyller gjerningsbeskrivelsen.

Hvis døden oppstår gjennom en uforutsett hendelse før den planlagte drapshandlingen, kan retten ikke uten videre si at et generelt drapsønske gjør den faktiske dødsårsaken forsettlig.

Det må undersøkes om den tiltalte søkte å oppnå resultatet ved nettopp den handlingen som førte til resultatet, eller om en annen forsettsform eventuelt dekker hendelsesforløpet.

Dette gjelder ikke bare drap.

Også ved skadeverk, økonomiske lovbrudd eller andre resultatforbrytelser må hensikten knyttes til det relevante handlingsforløpet.

Motiv og hensikt er ikke det samme

Motiv forklarer hvorfor en person handler.

Hensikt beskriver hva personen søker å oppnå gjennom handlingen.

A kan drepe av sjalusi, hevn, økonomisk vinning eller frykt. Dette er motiver.

Hensikten kan være å forårsake døden.

Omvendt kan en person ha et sterkt negativt motiv uten å ha hensikt om den straffbare følgen.

Et hat mot en person beviser ikke alene hensikt om å drepe.

I en forsvarssak er det viktig å hindre at retten glir fra «han hadde et motiv» til «derfor hadde han hensikt».

Motiv kan være et bevismoment, men skyldformen må bevises selvstendig.

Hensikten trenger ikke være hovedmålet

Et resultat kan være et nødvendig delmål for å nå et annet mål.

A kan for eksempel ønske å få utbetalt penger. For å nå dette målet sender han bevisst en falsk opplysning fordi den skal få mottakeren til å foreta en økonomisk disposisjon.

Det overordnede motivet er økonomisk vinning, men bestemte elementer i bedrageriet kan samtidig være tilsiktet.

Hensiktsbegrepet krever derfor ikke at straffebudets resultat er personens endelige livsmål.

Det er tilstrekkelig at oppfyllelsen av gjerningsbeskrivelsen søkes oppnådd som mål eller middel i handlingsplanen.

Sikre bivirkninger kan falle under sannsynlighetsforsett

En person kan handle med hensikt om A, samtidig som han vet at B sikkert vil skje.

Hvis B er straffbart, kan forsettet med hensyn til B foreligge etter § 22 bokstav b selv om B ikke ønskes.

Eksempelvis kan en person ødelegge en bygning for å oppnå et annet mål, samtidig som han vet at bestemte gjenstander inne vil bli ødelagt.

For disse følgene kan sikkerhets- eller sannsynlighetsforsett være aktuelt.

Det viser at flere forsettsformer kan eksistere i samme hendelse.

Man trenger ikke presse alle forhold inn under hensiktsforsett bare fordi ett element var ønsket.

Feil ved årsaksforløpet

Strafferetten har lenge behandlet situasjoner hvor resultatet skjer på en litt annen måte enn gjerningspersonen forestilte seg.

Ikke enhver avvikende årsaksutvikling utelukker forsett.

Hvis A skyter B med hensikt om å drepe og B dør av den påregnelige blødningen, spiller det liten rolle om A tok feil av hvilken arterie som ville bli truffet.

Men hvis resultatet inntreffer gjennom et helt annet og uforutsett virksomt element, kan skyldspørsmålet bli vanskeligere.

HR-2023-469-A viser behovet for å identifisere hva som faktisk forårsaket resultatet og om dette elementet var omfattet av hensikten.

Forsøk og hensiktsforsett

Hensiktsforsett er ofte lett å se i forsøkslæren.

Hvis A med mål om å drepe B skyter, men bommer, foreligger fullbyrdelsesforsett til drap og normalt forsøk dersom vilkårene i § 16 ellers er oppfylt.

Men også sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett kan i prinsippet danne grunnlag for forsøksansvar, så lenge personen har det nødvendige forsettet om fullbyrdelsen.

Det er derfor feil å tro at «drapsforsøk» alltid krever et uttrykkelig ønske om å drepe.

Hensiktsforsett er bare én av forsettsformene i § 22.

Hvordan bevises hensikten?

Retten kan bygge på direkte utsagn: «Jeg skulle drepe ham.»

Men slike utsagn er sjeldne og kan være tvetydige.

Som regel vurderes handlingens karakter, valg av redskap, målretting, antall handlinger, planlegging, tidligere trusler og opptreden etterpå.

Et skudd rettet mot hodet på kort avstand kan være et sterkt bevismoment, men retten må fortsatt vurdere hele situasjonen.

På samme måte kan et tidligere utsagn om drap ha begrenset verdi dersom handlingen senere skjedde under helt andre omstendigheter.

Påtalemyndigheten må bevise hensikten utover rimelig tvil.

Alternative hensikter må vurderes

Hvis den samme handlingen kan forklares med flere reelle formål, må retten ta stilling til dem.

A hevder at han slo for å skremme, ikke for å skade.

B hevder at hun flyttet penger for å sikre dem midlertidig, ikke for å tilegne seg dem.

C hevder at han oppsøkte fornærmede for å konfrontere, ikke for å drepe.

En slik forklaring skal ikke uten videre legges til grunn, men den kan ikke avvises bare fordi påtalemyndighetens teori er mer belastende.

Spørsmålet er hvilken hensikt som er bevist.

Hensikt må ikke konstrueres ut fra resultatet

Et alvorlig resultat kan gi en sterk psykologisk tilbøyelighet til å tenke at personen må ha ønsket det.

Strafferetten krever motsatt arbeidsmåte.

Retten må rekonstruere gjerningspersonens sinnstilstand før og under handlingen og derfra avgjøre skyldformen.

Man kan ikke begynne med resultatet og arbeide bakover til en hensikt bare fordi resultatet ble alvorlig.

Dette er særlig viktig ved ulykker, våpenhåndtering og impulsive voldshendelser.

Hva bør forsvareren kontrollere?

Ved påstått hensiktsforsett bør forsvareren spørre:

Hvilket element i gjerningsbeskrivelsen hevdes å ha vært et mål? Hvilken konkret handling skulle etter planen realisere målet? Er resultatet inntrådt gjennom denne handlingen? Bygger påtalemyndigheten på motiv som om det var hensikt? Finnes det alternative formål som ikke er utelukket? Kan en annen skyldform være den riktige?

HR-2023-469-A viser hvorfor disse spørsmålene ikke er formaliteter.

Selv når retten mener det er bevist at en person hadde en alvorlig kriminell hensikt, må hensikten kobles riktig til handlingen som faktisk utløser straffansvaret.

Rettskilder

Straffeloven §§ 16, 21 og 22. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 10.4 og merknadene til § 22. HR-2023-469-A. HR-2019-189-A.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.