Straffeloven § 25 første ledd fastsetter et grunnleggende prinsipp:

Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.

Bestemmelsen handler om faktisk uvitenhet – tidligere ofte kalt faktisk villfarelse.

For den som er siktet kan regelen være helt avgjørende. Dersom personen tar feil av et faktisk forhold som straffebudet krever for forsett, kan forsettet falle bort.

Men hvis uvitenheten selv var uaktsom og lovbruddet også er straffbart i uaktsom form, kan ansvar fortsatt være aktuelt.

Faktum – ikke jus

§ 25 gjelder feil om faktiske omstendigheter.

§ 26 gjelder uvitenhet om rettsregler.

Dette skillet er grunnleggende.

A tar med seg en jakke fra garderoben fordi han oppriktig tror den er hans egen. Det gjelder et faktisk spørsmål om hvilken jakke han har tatt og hvem den tilhører.

B vet at jakken tilhører en annen, men tror feilaktig at loven gir ham rett til å ta den som sikkerhet for et krav. Dette er i større grad et spørsmål om rettsreglene.

De to situasjonene skal ikke nødvendigvis bedømmes likt.

Ved faktisk uvitenhet kan forsettet direkte mangle.

Ved rettsuvitenhet er utgangspunktet etter § 26 strengere.

Forsettet må vurderes ut fra den oppfattede virkeligheten

Tenk deg at et straffebud krever at personen vet eller har forsett om at en bestemt faktisk omstendighet foreligger.

Hvis A oppriktig tror det motsatte, må skyldspørsmålet vurderes ut fra As oppfatning.

Dette gjelder selv om As oppfatning objektivt var feil.

Påtalemyndigheten må da enten bevise at A faktisk forsto den riktige situasjonen, eller – hvis straffebudet rammer uaktsomhet – vurdere om uvitenheten var uaktsom.

§ 25 er dermed tett koblet til § 22 om forsett.

En faktisk misforståelse kan rive bort det kunnskapsgrunnlaget som forsettet krever.

Uaktsom uvitenhet

Andre ledd sier at dersom uvitenheten er uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart.

Det betyr at en person ikke automatisk blir straffri fordi han faktisk tok feil.

Spørsmålet blir om han burde ha oppdaget feilen.

Hvis loven bare rammer forsett, vil uaktsom faktisk uvitenhet normalt innebære at forsettsansvaret faller bort.

Hvis loven også rammer uaktsomhet, kan personen dømmes på dette grunnlaget dersom vilkårene i § 23 er oppfylt.

Det konkrete straffebudets skyldkrav må derfor alltid sjekkes.

Faktisk uvitenhet om en straffrihetsgrunn

§ 25 kan også få betydning når personen tar feil av faktum som er relevant for nødverge, nødrett eller en annen straffrihetsgrunn.

HR-2023-2298-U fremhever at bestemmelsen omfatter uvitenhet om faktiske forhold som har betydning for om en straffrihetsgrunn kommer til anvendelse.

Anta at A tror B trekker en kniv og angriper, mens B i virkeligheten tar opp en telefon.

Hvis As oppfatning faktisk var slik, må straffansvaret i utgangspunktet vurderes på grunnlag av den situasjonen A trodde forelå.

Det betyr ikke at enhver påstått misforståelse automatisk gir nødverge.

Retten må først avgjøre om forklaringen om den faktiske oppfatningen er bevist eller i det minste ikke kan utelukkes etter straffesakens beviskrav.

Deretter må handlingen vurderes rettslig ut fra den oppfattede situasjonen.

Samtykke og andre faktiske forutsetninger

I enkelte straffebud kan personens oppfatning av samtykke eller andre faktiske forhold være relevant.

Men her må man være særlig oppmerksom på særregler.

Straffeloven inneholder på enkelte områder bestemmelser som modifiserer de alminnelige reglene om faktisk uvitenhet, blant annet ved uvitenhet om barns alder.

Man kan derfor ikke bruke § 25 isolert.

Først må det konkrete straffebudet og eventuelle særbestemmelser leses.

Hovedregelen er § 25, men lovgiver kan ha fastsatt et strengere ansvar på et bestemt område.

Faktisk feil om mengde eller egenskap

Narkotikasaker gir praktiske eksempler.

En person kan erkjenne å ha transportert narkotika, men hevde at han trodde mengden var langt mindre.

Da kan den faktiske oppfatningen av kvantum få betydning for hvilken grad av lovbrudd forsettet dekker.

Tilsvarende kan en person tro at et stoff har en annen faktisk egenskap enn det har.

Skyldvurderingen må knyttes til de faktiske elementene som har betydning for straffebudet.

Påtalemyndigheten kan ikke automatisk bruke den virkelige mengden som uttrykk for personens forsett.

Bevisst uvitenhet må analyseres nøye

Noen tiltalte sier: «Jeg ville ikke vite.»

Det kan være et belastende bevismoment.

Men faktisk uvitenhet, sannsynlighetsforsett og dolus eventualis må holdes fra hverandre.

Hvis personen faktisk anså det som mest sannsynlig at pakken inneholdt narkotika, kan sannsynlighetsforsett foreligge selv om han unngikk å åpne den.

Hvis han bare holdt det for mulig, må eventuelt forsett vurderes etter det særskilte kravet om et bevisst valg.

Det er ikke nok å bruke uttrykket «bevisst uvitenhet» som en egen skyldform.

§§ 22 og 25 må anvendes konkret.

Selvforskyldt rus er et viktig unntak

Tredje ledd i § 25 sier at det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus.

Da bedømmes lovbryteren som om han var edru.

Dette er et betydelig unntak fra første ledds prinsipp.

En person kan derfor ikke alltid bygge på en rusbetinget feiloppfatning av faktum.

HR-2025-253-A viser hvordan regelen kan få betydning i forsettsvurderingen ved alvorlig vold.

Det må samtidig avklares om uvitenheten faktisk skyldtes rusen og om rusen var selvforskyldt.

Beviset for den faktiske oppfatningen

Det er sjelden direkte bevis for hva en person trodde.

Retten vurderer forklaringen opp mot ytre omstendigheter.

Meldinger, tidligere kunnskap, sansbare forhold, informasjon fra andre og personens handlinger kan være relevante.

Hvis A hevder at han trodde kofferten var tom, men har sendt meldinger om innholdet like før, er forklaringen svak.

Omvendt kan dokumentasjon vise at han faktisk fikk uriktig informasjon.

Straffesakens beviskrav gjelder også dette.

Påtalemyndigheten må bevise den subjektive skylden utover rimelig tvil.

Hva bør forsvareren kartlegge?

Ved faktisk uvitenhet bør saken brytes ned:

Hvilket faktisk forhold tok tiltalte feil av? Har dette forholdet betydning for gjerningsbeskrivelsen eller en straffrihetsgrunn? Hva var tiltaltes konkrete oppfatning? Hvorfor hadde han denne oppfatningen? Var uvitenheten uaktsom? Rammes uaktsom overtredelse av straffebudet? Finnes det en særregel som fraviker § 25? Skyldtes uvitenheten selvforskyldt rus?

§ 25 er et uttrykk for at straffansvar skal knyttes til den virkeligheten personen handlet ut fra – ikke bare til den virkeligheten retten kan rekonstruere i ettertid.

Men regelen krever presis grensedragning mot både uaktsomhet, rettsuvitenhet og særregler.

Rettskilder

Straffeloven §§ 22, 23, 25 og 26. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 16.5 og merknadene til § 25. HR-2023-2298-U. HR-2025-253-A. HR-2020-229-A, med forbehold om at saken gjaldt tidligere merverdiavgiftslovgivning.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.