«Jeg visste ikke.»
Det er en vanlig forklaring i straffesaker, men juridisk er den ufullstendig.
Hva var det personen ikke visste?
Straffeloven skiller mellom faktisk uvitenhet i § 25 og rettsuvitenhet i § 26. Skillet kan være avgjørende fordi reglene virker forskjellig.
Ved faktisk uvitenhet skal personen som utgangspunkt bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen. Dette kan innebære at nødvendig forsett mangler.
Ved rettsuvitenhet er utgangspunktet strengere. Den som ikke visste at handlingen var ulovlig, straffes dersom uvitenheten var uaktsom.
For den siktede kan korrekt klassifisering derfor være et hovedspørsmål.
Hva er faktisk uvitenhet?
Faktisk uvitenhet gjelder omstendigheter i virkeligheten.
A tar feil av hvem en gjenstand tilhører. B tror en pakke inneholder lovlige varer. C oppfatter en annen persons bevegelse som et angrep. D tror en tillatelse faktisk er utstedt, men dokumentet eksisterer ikke.
Slike spørsmål gjelder faktum.
§ 25 sier at personen skal bedømmes etter den situasjonen han eller hun trodde forelå på handlingstidspunktet.
Hvis den faktiske misforståelsen gjør at et nødvendig element i straffebudet ikke omfattes av forsettet, kan forsettsansvaret falle bort.
Hvis uvitenheten var uaktsom og loven også straffer uaktsom overtredelse, kan ansvar likevel være aktuelt.
Hva er rettsuvitenhet?
Rettsuvitenhet gjelder forståelsen av rettsregler.
A kjenner alle faktiske forhold, men tror loven tillater handlingen. B vet hva en kontrakt sier, men misforstår hvilke rettigheter kontrakten gir. C vet at han mangler norsk tillatelse, men mener en utenlandsk tillatelse juridisk gir ham rett til å handle i Norge. D kjenner et offentlig vedtak, men misforstår den rettslige virkningen av vedtaket.
Da er § 26 utgangspunktet.
Personen kan bare frifinnes dersom uvitenheten ikke var uaktsom.
Forarbeidene legger opp til en streng aktsomhetsnorm.
Avtaler og bevillinger illustrerer grensen
Forarbeidene til § 26 gir nyttige eksempler.
Hvis lovbruddet skyldes at personen ikke visste at en avtale eller bevilling eksisterte, kan dette være faktisk uvitenhet.
Hvis personen derimot kjenner avtalen eller bevillingen, men tar feil av dens rettslige virkninger, er det rettsuvitenhet.
Det samme kan gjelde privatrettslige disposisjoner som testamenter.
En rent språklig misforståelse kan igjen trekke i retning av faktisk uvitenhet. Dersom personen eksempelvis ikke forstår et fremmedord i dokumentet og dermed misoppfatter hva dokumentet faktisk uttrykker, kan problemet ligge i faktum eller språk, ikke i rettsvirkningene.
Disse grensene kan være vanskelige.
Hvorfor er skillet så viktig?
Forsett etter § 22 retter seg mot den faktiske gjerningsbeskrivelsen.
§ 22 annet ledd sier uttrykkelig at forsett kan foreligge selv om lovbryteren ikke vet at handlingen er ulovlig.
Dermed kan en person ha fullt forsett om alle faktiske forhold og likevel tro at handlingen er lovlig.
Da mangler ikke forsettet av den grunn.
Spørsmålet flyttes til § 26.
Ved faktisk uvitenhet kan situasjonen være motsatt: Personen har ikke den kunnskapen om faktum som § 22 krever.
Dette kan fjerne forsettet allerede før § 26 blir relevant.
HR-2020-229-A – viktig, men knyttet til eldre lovgivning
I HR-2020-229-A opphevet Høyesterett en dom for merverdiavgiftsunndragelse.
Saken gjaldt den tidligere merverdiavgiftslovens straffebestemmelse, og Høyesterett kom til at villfarelse om avgiftsplikten i den daværende rettstilstanden skulle behandles som situasjonsvillfarelse og ikke som rettsvillfarelse.
Dermed var uaktsomhet om avgiftsplikten ikke tilstrekkelig for den forsettlige overtredelsen.
Høyesterett tok uttrykkelig ikke stilling til om det samme gjelder etter dagens straffelov.
Dommen bør derfor ikke brukes ukritisk på moderne saker.
Den er først og fremst en påminnelse om at klassifiseringen av uvitenheten må foretas konkret ut fra det aktuelle straffebudets oppbygning og gjeldende rett.
Situasjonsvillfarelse er nå lagt til § 26
Ved 2005-loven ønsket lovgiver å samle all uvitenhet om rettsregler under § 26.
Forarbeidene sier at det som tidligere ble omtalt som situasjonsvillfarelse i større grad skal behandles som rettsuvitenhet.
Samtidig ble det understreket at slike tilfeller ikke skulle bedømmes urimelig strengt.
Når uvitenheten gjelder kompliserte bakenforliggende regler som avgjør om handlingen er lovlig, kan dette ha betydning for om rettsuvitenheten var uaktsom.
Jo vanskeligere og mindre tilgjengelig regelverket er, desto lettere kan det i prinsippet være å ha en unnskyldelig misforståelse.
Men terskelen for frifinnelse er fortsatt høy.
En feil juridisk vurdering etter råd
Hva hvis en advokat, regnskapsfører eller offentlig tjenesteperson sier at handlingen er lovlig?
Dette gjør ikke automatisk rettsuvitenheten aktsom.
Men kvaliteten på rådet, hvem som ga det, hvilke opplysninger rådgiveren fikk og hvor klart regelverket var kan være relevante momenter.
En person som legger alle fakta frem for kompetent myndighet og får en klar beskjed om at handlingen er lovlig, står sterkere enn en som velger den mest fordelaktige uttalelsen fra en tilfeldig kilde.
På regulerte områder har profesjonelle aktører dessuten en omfattende plikt til å undersøke reglene.
Bevisproblemet: Hva var personen faktisk uvitende om?
En etterfølgende forklaring om «jeg trodde det var lov» kan skjule flere ulike muligheter.
Kanskje personen egentlig tok feil av faktum. Kanskje han kjente faktum, men misforsto en rettsregel. Kanskje han visste at regelen forbød handlingen, men trodde risikoen for kontroll var lav.
Bare de to første gjelder uvitenhet.
Den tredje er fullt forenlig med forsettlig lovbrudd.
Forsvareren bør derfor konkretisere forklaringen tidlig: Hvilket faktum eller hvilken rettsregel ble misforstått?
Hvis dette forblir uklart, kan retten lett plassere saken i feil kategori.
Selvforskyldt rus gjelder særskilt ved faktisk uvitenhet
§ 25 tredje ledd sier at det ses bort fra faktisk uvitenhet som følge av selvforskyldt rus.
Denne regelen har ingen identisk formulering i § 26.
En ruset person kan altså ikke uten videre bygge på at rusen gjorde at han misoppfattet faktum.
Rettsuvitenhet vurderes derimot etter sitt eget aktsomhetskrav.
I praksis kan rus likevel sjelden gjøre en juridisk misforståelse mer unnskyldelig.
Det avgjørende er hvilken type uvitenhet som faktisk forelå.
En praktisk test
Når den tiltalte sier «jeg visste ikke», kan forsvareren stille to spørsmål.
Først: Hvis personens oppfatning av virkeligheten var riktig, ville handlingen da ha vært lovlig?
Hvis ja, kan dette tyde på faktisk uvitenhet.
Deretter: Kjente personen alle faktiske forhold, men tok feil av hva loven tillot?
Hvis ja, peker det mot rettsuvitenhet.
Testen løser ikke alle grensetilfeller, men tvinger analysen i riktig retning.
Strafferetten må identifisere feilen før den kan bedømme skylden.
Forskjellen mellom § 25 og § 26 er derfor ikke terminologi.
Den kan avgjøre om forsett mangler, om uaktsomhet er nok, eller om den tiltalte bare kan frifinnes dersom den juridiske uvitenheten var aktsom.
Rettskilder
Straffeloven §§ 22, 25 og 26. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 16.5, punkt 16.6 og merknadene til §§ 25 og 26. HR-2020-229-A.
Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.