Eventuelt forsett, ofte omtalt med det latinske uttrykket dolus eventualis, er den forsettsformen som ligger nærmest grensen mot uaktsomhet.

Straffeloven § 22 bokstav c sier at forsett foreligger når personen holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Bestemmelsen krever derfor mer enn risikobevissthet.

For den tiltalte er dette skillet helt sentralt: Å forstå at noe kan skje og likevel handle er ikke automatisk forsett.

Det må bevises et bestemt bevisst valg.

Første ledd: Personen må se muligheten

Det første vilkåret er at gjerningspersonen holder det for mulig at den relevante faktiske omstendigheten eller følgen foreligger.

Hvis A overhodet ikke tenker at kofferten kan inneholde narkotika, kan han ikke ha eventuelt forsett om narkotikaen.

Hvis B ikke ser noen mulighet for at slaget kan føre til den aktuelle skaden, er heller ikke første vilkår oppfylt for skadefølgen.

Mulighetsinnsikten er subjektiv.

Det er ikke nok at en objektiv observatør ville ha sett risikoen.

Hvis personen burde ha forstått risikoen, kan uaktsomhet være aktuelt, men ikke dolus eventualis uten faktisk mulighetsinnsikt.

Andre ledd: Valget selv om det skulle være slik

Det andre vilkåret skiller eventuelt forsett fra vanlig risikotaking.

Personen må ha tatt et bevisst standpunkt om å handle også under den forutsetningen at det straffbare faktum foreligger.

Forarbeidene fremhever at det må finnes bevist et bevisst valg.

Retten må altså kunne si at A ikke bare så muligheten, men bestemte seg for å fortsette selv om den aktuelle omstendigheten skulle vise seg å være realiteten.

Dette er et høyt og konkret beviskrav.

«Jeg håpet det gikk bra» kan være uaktsomhet

En person kan være bevisst på en risiko og likevel stole på at utfallet ikke vil inntreffe.

A kjører farlig fordi han tror han rekker forbi. B håndterer et våpen uforsvarlig, men er overbevist om at det ikke vil gå av. C transporterer en pakke han synes virker mistenkelig, men tenker at den sannsynligvis inneholder noe lovlig.

Slike situasjoner kan etter omstendighetene være bevisst uaktsomhet.

Det avgjørende for eventuelt forsett er om personen i tillegg har besluttet å handle selv under den motsatte forutsetningen.

Det må ikke forveksles med at han bare tok sjansen fordi han trodde utfallet ikke ville skje.

HR-2020-2117-A – filleristing av spedbarn

En sentral nyere avgjørelse er HR-2020-2117-A.

En far var dømt for å ha påført sin seks uker gamle sønn skade ved filleristing. Lagmannsretten bygget på eventuelt forsett.

Høyesterett godtok den rettslige forståelsen av dolus eventualis, men opphevet dommen fordi begrunnelsen var mangelfull.

Lagmannsretten skulle ha pekt på konkrete bevismomenter som underbygget at faren hadde tatt et bevisst standpunkt om å riste barnet selv om dette skulle medføre den aktuelle skaden.

Dommen viser at det ikke er tilstrekkelig å gjengi lovens ord.

Retten må vise hvorfor det bevisste valget er bevist.

Hypotetisk eventuelt forsett er avvist

Norsk rett godtar ikke såkalt hypotetisk dolus eventualis.

Retten kan ikke spørre: «Hva ville tiltalte ha valgt dersom han hadde tenkt over risikoen?»

Det er ikke nok å mene at en person med hans holdninger eller opptreden sannsynligvis ville ha fortsatt.

Forarbeidene viser uttrykkelig til Rt. 1991 s. 600 og fastslår at hypotetisk eventuelt forsett ikke er gjeldende rett.

Den faktiske mentale prosessen må bevises.

Dette er en viktig rettssikkerhetsgrense fordi en hypotetisk test lett kan gjøre grov uaktsomhet om til forsett i ettertid.

Bevisst uvitenhet er ikke automatisk forsett

I narkotikasaker oppstår ofte spørsmålet når en kurér sier at han bevisst unnlot å undersøke hva en pakke inneholdt.

At personen lukker øynene for en risiko kan være et sterkt bevismoment.

Men Høyesterett har tidligere advart mot å behandle «bevisst uvitenhet» som om dette alene oppfyller eventuelt forsett.

Det må fortsatt bevises at personen så den relevante muligheten og tok det bevisste standpunktet § 22 bokstav c krever.

Man kan ikke lage en automatisk regel om at enhver som ikke spør, har forsett.

Samtidig kan omstendighetene være slik at det bevisste valget klart kan utledes av handlingene.

Eventuelt forsett kan gjelde mengde

Ved narkotikalovbrudd kan ikke bare stoffarten, men også mengden ha betydning for straffansvaret.

En person kan vite at han transporterer narkotika, men ikke kjenne det nøyaktige kvantumet.

Da må skyldkravet vurderes i forhold til den mengden som har betydning for lovanvendelsen.

Påtalemyndigheten kan forsøke å bevise eventuelt forsett ved å vise at personen holdt en større mengde for mulig og besluttet å utføre transporten uansett.

Men også her må det bevisste valget være faktisk, ikke hypotetisk.

Grensen mot sannsynlighetsforsett

Hvis personen mener at det straffbare faktum er mest sannsynlig, er bokstav b den naturlige forsettsformen.

Bokstav c er særlig viktig når personen bare holder det for mulig.

Forskjellen er at bokstav c krever det særskilte bevisste valget.

En dom bør derfor være tydelig på hvilken forsettsform som anvendes.

Hvis retten først sier at tiltalte bare så en mulighet, og deretter dømmer uten å drøfte det bevisste valget, kan lovanvendelsen være mangelfull.

HR-2020-2117-A viser hvor alvorlig en slik mangel kan være.

Selvforskyldt rus skaper særspørsmål

Ved selvforskyldt rus gjelder § 25 tredje ledd.

Det kan reise vanskelige spørsmål om hvordan faktisk uvitenhet og forsett skal bedømmes.

Høyesterett behandlet dolus eventualis i en ruset situasjon allerede i HR-2011-1599-A.

Det avgjørende poenget for dagens § 22 er at retten ikke uten videre kan konstruere et bevisst valg bare fordi en edru person ville ha gjort en bestemt vurdering.

Forholdet mellom fingering etter rusreglene og kravet om faktisk bevisst valg må behandles presist.

I den enkelte sak bør forsvareren undersøke hvilken mental tilstand retten faktisk har funnet bevist, og hva som eventuelt fingeres etter loven.

Domstolen må vise arbeidet sitt

Eventuelt forsett kan være vanskelig å bevise nettopp fordi grensen mot bevisst uaktsomhet er fin.

Derfor har kravene til begrunnelse stor betydning.

Retten bør identifisere:

Hvilken mulighet så den tiltalte? Hvilke bevis viser at han så den? Hva viser at han tok et bevisst standpunkt om å handle også dersom denne muligheten var realiteten?

Hvis det siste bare bygger på en antakelse om hva han «måtte ha gjort», er det grunn til å kontrollere om retten egentlig bruker en hypotetisk modell som norsk rett har avvist.

Dolus eventualis er ikke «han tok en risiko».

Det er «han så muligheten og valgte å handle selv om det straffbare faktum skulle foreligge».

Denne forskjellen kan være hele forskjellen mellom forsett og uaktsomhet.

Rettskilder

Straffeloven §§ 22, 23 og 25. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 10.4.4 og merknadene til § 22. HR-2020-2117-A. Rt. 1991 s. 600, omtalt i forarbeidene til § 22.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.