I mange voldssaker er flere personer til stede, men bare én eller noen få utfører selve volden.

Politiet kan likevel sikte flere for medvirkning etter straffeloven § 15.

Da oppstår et spørsmål som er særlig viktig i ungdoms- og gruppesaker: Hvor går grensen mellom å være på stedet og å være medvirker?

Hovedregelen er at ren tilstedeværelse ikke er nok.

Men den faktiske opptredenen kan etter omstendighetene gjøre tilstedeværelsen til psykisk eller fysisk støtte.

Det må derfor foretas en konkret og individuell vurdering.

Ingen kollektiv skyld

Strafferetten bygger på individuelt ansvar.

At A, B, C og D befinner seg sammen når B slår fornærmede betyr ikke at alle fire kan dømmes for volden.

Påtalemyndigheten må identifisere hva hver enkelt gjorde og hva hver enkelt hadde forsett om.

Dette er særlig viktig når politiet bruker uttrykk som «gjengen», «gruppen» eller «de tiltalte» gjennom store deler av saksfremstillingen.

Slike samlebetegnelser kan skjule at bevisene er forskjellige for hver person.

En forsvarer bør derfor alltid spørre: Hva er det konkrete bidraget som tilskrives min klient?

Ren passivitet er normalt utilstrekkelig

Høyesteretts ankeutvalg slo i HR-2018-204-U fast at det ikke er tilstrekkelig for psykisk medvirkning at tiltalte var til stede da handlingene ble begått og ikke tok avstand.

Det kreves at personen positivt har tilskyndet handlingen eller styrket gjerningspersonens forsett.

Dette er et viktig utgangspunkt.

En person har som hovedregel ikke en generell strafferettslig plikt til å protestere mot enhver lovovertredelse han observerer.

Det kan finnes særskilte plikter, blant annet avvergingsplikt etter § 196 og handleplikter som kan gi grunnlag for passiv medvirkning, men dette er andre og mer spesifikke spørsmål.

Når tilstedeværelse blir moralsk støtte

Samme 2018-avgjørelse viser den andre siden.

Tiltalte ble ikke ansett som en tilfeldig tilskuer. Lagmannsretten hadde funnet bevist at han visste at vold mest sannsynlig ville bli brukt, så de andre ta med redskaper, fulgte tett etter dem mot fornærmede og forsto at han var med som moralsk støtte.

Ankeutvalget aksepterte at dette styrket hovedpersonenes forsett.

Tilstedeværelsen fikk altså strafferettslig betydning fordi den inngikk i en aktiv sammenheng.

Det sentrale er ikke bare «var han der?», men «hvilken funksjon hadde hans opptreden for de andre?»

HR-2025-2303-A – ungdommen som ikke slo

I 2025 behandlet Høyesterett en sak om vold og tvang mot en 13-åring.

En av de tiltalte hadde ikke selv utøvd vold eller tvang og hadde heller ikke filmet.

Han hadde imidlertid deltatt i å lokke fornærmede til skolegården, gjemt seg med de andre og opptrådt som en del av gruppen som omringet fornærmede under hendelsen.

Høyesterett kom til at dette var psykisk medvirkning.

Dommen viser at den som aktivt bidrar til å etablere situasjonen og deretter stiller seg bak hovedgjerningspersonene, kan bli ansvarlig selv uten egen voldshandling.

Samtidig er dommen faktumsspesifikk. Den kan ikke brukes som en regel om at alle som står i en ring rundt en voldshendelse er medvirkere.

Hva visste personen før volden startet?

Forsettet er ofte avgjørende.

Hvis A går sammen med venner til et sted uten å vite at B planlegger vold, kan den første delen av tilstedeværelsen være helt uskyldig.

Hvis volden plutselig starter, oppstår spørsmålet om A underveis gjør noe som innebærer at han slutter seg til handlingen.

Dette kan være heiarop, blokkering av fornærmedes flukt, filming som oppmuntrer, vakthold eller annen støtte.

Men det må bevises hva A forsto og hvordan han opptrådte.

At han i ettertid burde ha skjønt mer er ikke det samme som forsettlig medvirkning.

Å filme volden

Filming kan ha ulik karakter.

En tilfeldig tilskuer kan filme for å dokumentere det som skjer. En annen kan filme fordi gruppen planlegger å publisere ydmykelsen og fordi kameraet er en del av selve krenkelsen.

I sistnevnte tilfelle kan filmingen etter omstendighetene være medvirkning eller inngå i et annet straffbart forhold.

Man kan derfor ikke avgjøre spørsmålet bare ut fra at mobiltelefonen var fremme.

Formål, kommunikasjon og hendelsesforløp må undersøkes.

Det samme gjelder dersom videoen senere deles. Etterfølgende publisering er ikke nødvendigvis medvirkning til den allerede fullførte volden, men kan rammes av egne bestemmelser.

Å gå bort kan være et viktig bevis

Hvis en person forlater stedet straks han forstår at vold skal brukes, kan dette tale mot at han har støttet handlingen.

Men heller ikke dette er automatisk avgjørende.

Hvis personen på forhånd har skaffet våpen, lokket offeret til stedet eller på annen måte ytt et fullført medvirkningsbidrag, forsvinner ikke ansvaret nødvendigvis bare fordi han går.

Ved forsøk eller fortsatt samvirke kan reglene om tilbaketreden bli aktuelle, men det krever en egen vurdering.

Tidspunktet for avstanden til gruppen er derfor viktig.

Chatten før møtet kan avgjøre saken

Gruppesaker har ofte digitale spor.

Meldinger kan vise om vold var planlagt, hvem som visste hva, hvem som oppfordret, og om noen tok avstand.

Men en chat må leses komplett.

Ironi, slang og fragmenterte meldinger kan misforstås dersom de tas ut av sammenheng.

Forsvareren bør sikre originale samtaler med tidsstempler, ikke bare politiets utvalgte skjermbilder.

Det er den enkeltes forsett som skal bevises.

Hva må dommen forklare?

En dom for medvirkning bør ikke nøye seg med at tiltalte «var en del av gjengen».

Retten må forklare hvilken opptreden som utgjorde medvirkning, hvordan den virket med ved lovbruddet eller styrket hovedpersonenes forsett, og hvilket forsett tiltalte selv hadde.

Jo alvorligere hovedlovbruddet er, desto viktigere er denne individualiseringen.

Straffeloven § 15 kan ramme den som uten selv å slå gir reell støtte til vold.

Men loven straffer ikke vennskap, gruppetilhørighet eller nærvær i seg selv.

Rettskilder

Straffeloven §§ 15, 22 og 196. HR-2018-204-U. HR-2025-2303-A. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 14.2.3.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.