Ikke enhver feil, ulykke eller dårlig vurdering er strafferettslig uaktsom.

Straffeloven § 23 oppstiller en generell definisjon.

Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.

Bestemmelsen inneholder derfor to sider: et objektivt avvik fra forsvarlig atferd og en subjektiv vurdering av om akkurat denne personen kan bebreides.

For den som er siktet for et uaktsomt lovbrudd er det avgjørende at begge ledd faktisk prøves.

Først: Hva var forsvarlig opptreden?

Retten må først finne aktsomhetsnormen på det aktuelle livsområdet.

Hva kunne med rimelighet forventes av en fornuftig og samvittighetsfull person i samme situasjon?

Normen kan følge av lov, forskrift, faglige standarder, trafikkregler, sikkerhetsrutiner, etablert praksis eller mer alminnelige krav til forsvarlig opptreden.

Men et brudd på en regel er ikke alltid automatisk strafferettslig uaktsomhet.

Regelens formål, situasjonen og risikoen må vurderes.

Omvendt kan en handling være uaktsom selv om ingen detaljforskrift uttrykkelig forbyr den, dersom den klart avviker fra grunnleggende forsvarlig atferd.

HR-2019-497-A – kjøring i alpinbakke

Høyesterett behandlet den alminnelige aktsomhetsnormen ved alpinkjøring i HR-2019-497-A.

En 17 ½ år gammel gutt kjørte i svært høy hastighet over en uoversiktlig hengkant og kolliderte med en ti år gammel jente som ble alvorlig skadet.

Høyesterett la til grunn at en alpinist må kjøre kontrollert og tilpasse kjøringen til forholdene slik at andre ikke utsettes for unødig risiko.

Samtidig understreket retten at ikke all uhensiktsmessig kjøring eller høy fart er strafferettslig uforsvarlig.

I den konkrete situasjonen gjorde kombinasjonen av svært høy fart og manglende sikt at grensen var passert.

Dommen illustrerer behovet for en konkret risikovurdering.

Ulykke er ikke lik uaktsomhet

At konsekvensen ble alvorlig er ikke bevis for at handlemåten før ulykken var uaktsom.

Strafferetten må unngå etterpåklokskap.

En hendelse kan få katastrofale følger selv om personen opptrådte innenfor det forsvarlige.

Omvendt kan en svært risikabel handling være uaktsom selv om tilfeldigheter gjør at ingen blir skadet.

Vurderingen må derfor ta utgangspunkt i det som kunne observeres og forventes før resultatet var kjent.

Dette er særlig viktig i trafikk-, arbeidsulykke- og profesjonsansvarssaker.

Risikoens størrelse og alvor

Aktsomhetsnormen påvirkes av både sannsynligheten for skade og hvor alvorlig skaden kan bli.

Når en handling kan føre til død eller alvorlig personskade, kan det kreves større forsiktighet enn når den mulige skaden er bagatellmessig.

Men høy konsekvens alene er ikke nok.

Det må vurderes om risikoen var tilstrekkelig konkret og om forsiktighetstiltaket som kunne vært gjort var realistisk.

Hvis faren var ekstremt fjern og ukjent, kan det være urimelig å kreve at personen tok høyde for den.

Strafferetten krever bebreidelse, ikke perfekt risikoforståelse.

Deretter: Kunne denne personen bebreides?

§ 23 sier uttrykkelig at uaktsomheten skal vurderes ut fra lovbryterens personlige forutsetninger.

Forarbeidene fremhever at dette er et selvstendig vilkår.

En objektivt uforsvarlig handling er ikke nødvendigvis nok dersom personen på grunn av sine faktiske forutsetninger ikke med rimelighet kan bebreides.

Alder, erfaring, kunnskap og situasjon kan være relevante.

Men hvilken betydning personlige egenskaper får avhenger også av området.

En person som påtar seg en profesjonell rolle kan normalt ikke forsvare uforsvarlig arbeid med at han manglet den kompetansen rollen forutsatte.

Personlige forutsetninger er ingen generell rabatt.

Bevisst og ubevisst uaktsomhet

Forarbeidene peker på at uaktsomhet kan være bevisst eller ubevisst.

Ved bevisst uaktsomhet ser personen risikoen, men handler i håp eller tro om at det vil gå bra.

Ved ubevisst uaktsomhet har personen ikke oppfattet risikoen, men burde ha gjort det.

Begge former kan oppfylle § 23.

Skillet får særlig betydning mot eventuelt forsett.

Hvis personen bare innser en mulighet og regner med at det går bra, kan det være bevisst uaktsomhet. Hvis han i tillegg bevisst velger handlingen også under forutsetning av at det straffbare faktum foreligger, kan dolus eventualis være aktuelt.

Ikke bland «kunne» og «burde»

Et sentralt uaktsomhetsspørsmål er om personen burde ha innsett risikoen.

At han rent intellektuelt kunne ha forstått den, er ikke alltid nok.

Forarbeidene til § 24 fremhever samme poeng ved uforsettlige følger: Den tidligere meget lave terskelen hvor det kunne være nok at personen «kunne innse» følgen, ble ikke videreført. For skjerpende følge kreves uaktsomhet – at han burde innse den.

Dette reflekterer et grunnprinsipp.

Straff bør knyttes til klanderverdig svikt, ikke bare teoretisk mulighet for bedre vurdering.

Fagregler og bransjenormer

I profesjonelle sammenhenger vil standarder ofte være viktige.

En sjåfør må følge trafikkregler. En jeger må kunne identifisere lovlig vilt med tilstrekkelig sikkerhet. En ansvarlig i en virksomhet kan ha spesifikke sikkerhetsplikter.

Men forsvareren bør kontrollere hvilken status standarden faktisk har.

Er dette en lovregel? En forskrift? En bransjeanbefaling? En intern rutine?

Brudd på en intern rutine kan være et bevismoment, men er ikke nødvendigvis lik strafferettslig uaktsomhet.

Normens formål og risikoen den skal motvirke må vurderes.

Årsakssammenheng er et annet spørsmål

Ved uaktsomme resultatlovbrudd må det ofte også bevises at den uaktsomme handlingen forårsaket resultatet.

A kan ha gjort en feil, men ulykken kan ha skyldtes noe annet.

Det er derfor viktig å skille mellom aktsomhetsbrudd og årsakssammenheng.

I tekniske ulykker kan sakkyndige vurderinger være nødvendige for å avgjøre hva som faktisk førte til skaden.

En påvist feil er ikke automatisk den strafferettslige årsaken.

Hvilket uaktsomhetsnivå krever straffebudet?

§ 23 definerer både vanlig og grov uaktsomhet, men det konkrete straffebudet avgjør hvilken skyldform som er tilstrekkelig.

Noen lovbrudd rammer ordinær uaktsomhet. Andre krever grov uaktsomhet. Mange rammer bare forsett.

Før den konkrete aktsomheten vurderes må forsvareren derfor lese skyldkravet i straffebudet.

En handling kan være vanlig uaktsom og likevel straffri dersom loven bare kriminaliserer grov uaktsomhet.

Hva bør forsvareren spørre om?

Ved en uaktsomhetsanklage bør vurderingen struktureres:

Hva var den konkrete normen for forsvarlig opptreden? Hvilken risiko skulle normen beskytte mot? Hvordan avvek tiltalte fra normen? Hvilke realistiske handlingsalternativer forelå? Kunne akkurat denne personen bebreides? Krever straffebudet vanlig eller grov uaktsomhet? Er årsakssammenhengen bevist?

Straffeloven § 23 er ikke en regel om at enhver som kunne ha handlet bedre skal straffes.

Den krever et strafferettslig relevant avvik fra forsvarlig opptreden og individuell bebreidelse.

Rettskilder

Straffeloven §§ 21 og 23. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 16.3 og merknadene til § 23. HR-2019-497-A. HR-2022-666-A.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.