Straffeloven § 26 åpner for frifinnelse når en person faktisk ikke visste at handlingen var ulovlig og uvitenheten ikke var uaktsom.
I næringsvirksomhet er denne sikkerhetsventilen særlig trang.
Høyesteretts praksis bygger på at den som velger å drive virksomhet på et detaljregulert område har en omfattende plikt til å sette seg inn i reglene.
For den næringsdrivende som blir siktet etter en særlov, er det derfor viktig å forstå at argumentet «regelverket var komplisert» må underbygges langt grundigere enn for en tilfeldig privatperson.
HR-2020-735-U – snøkrabbefangst
Den mest pedagogiske nyere avgjørelsen er HR-2020-735-U.
En litauisk skipper hadde fangstet store mengder snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel uten tillatelse fra norske myndigheter.
Han hadde tillatelse fra litauiske myndigheter og gjorde gjeldende at han ikke kjente det norske forbudet.
Høyesteretts ankeutvalg viste til at aktsomhetskravet etter § 26 er strengt.
Enhver næringsdrivende plikter å sette seg inn i særreglene som gjelder for virksomheten.
Skipperen kunne ikke uten videre bygge på informasjon eller tillatelse fra eget lands myndigheter når fangsten berørte norske rettigheter og norsk regulering.
Han hadde dessuten konkrete holdepunkter som ga oppfordring til å undersøke nærmere.
Profesjonell rolle skjerper forventningen
Hva som er aktsom rettsuvitenhet kan ikke vurderes helt likt for alle.
En privatperson som én gang havner i kontakt med et komplisert regelverk kan ha svakere forutsetninger for å oppdage en særregel.
En profesjonell aktør som tjener penger på en regulert aktivitet forventes i større grad å kjenne reglene.
Dette kan gjelde:
arbeidsgivere med HMS-ansvar, skippere og redere, jegere og profesjonelle naturbrukere, økonomiske rådgivere, transportører, importører, regnskapsansvarlige og aktører innen andre konsesjons- eller tillatelsesbaserte områder.
Jo mer reguleringen er en naturlig del av virksomheten, desto sterkere er undersøkelsesplikten.
Komplisert regelverk fritar ikke automatisk
Mange næringsregler er kompliserte.
De kan være fordelt mellom lov, forskrift, vedlegg, tillatelser og EU/EØS-regler.
Dette er relevant, men ikke i seg selv nok til frifinnelse.
Spørsmålet er hva en aktsom aktør burde ha gjort for å avklare situasjonen.
Hvis virksomheten berører et område hvor lovligheten åpenbart avhenger av tillatelser, kan det forventes at aktøren undersøker før handling.
Hvis regelverket derimot er objektivt uklart, myndighetene har kommunisert motstridende og kompetente rådgivere har kommet til forskjellige konklusjoner, kan saken stå annerledes.
Forarbeidene til § 26 åpner nettopp for en noe mildere vurdering når myndighetene ikke har gjort nok for å avverge rettsuvitenhet.
Dokumenter hva virksomheten faktisk gjorde
I en straffesak bør forsvareren ikke bare hevde at klienten «undersøkte reglene».
Undersøkelsene bør dokumenteres.
E-poster til myndigheter, juridiske betenkninger, interne notater, kurs, rutiner og korrespondanse med bransjeorganer kan være viktige.
Tidslinjen er avgjørende.
Råd som ble innhentet etter at saken ble oppdaget sier lite om aktsomheten på handlingstidspunktet.
Det sentrale er hva virksomheten visste og gjorde før eller mens handlingen pågikk.
Et dokumentert forsøk på å få avklart en uklar regel kan ha helt annen bevisverdi enn en etterfølgende påstand.
Hvem ble spurt?
Kildens autoritet har betydning.
En tilfeldig nettforumdiskusjon, et råd fra en kollega eller en uformell kommentar fra en person uten ansvar for regelverket gir begrenset beskyttelse.
En skriftlig avklaring fra ansvarlig offentlig myndighet etter at alle relevante fakta er presentert, står sterkere.
Profesjonell juridisk rådgivning kan også være relevant.
Men heller ikke et advokatråd er et automatisk frikort.
Hvis lovteksten klart peker motsatt vei, eller rådgiveren ikke fikk riktige opplysninger, kan klienten fortsatt ha opptrådt uaktsomt.
Aktsomheten vurderes samlet.
Delegasjon internt i selskapet
En leder kan ha delegert regelverksoppfølging til andre.
Dette kan være fornuftig og nødvendig i større virksomheter.
Men delegasjon løser ikke automatisk det personlige skyldspørsmålet.
Det må vurderes hvilken plikt den enkelte faktisk hadde, om delegasjonen var forsvarlig, om personen hadde grunn til å stole på kontrollsystemet og om varsler eller avvik ga oppfordring til å undersøke nærmere.
Straffansvaret er individuelt.
En daglig leder er ikke automatisk strafferettslig ansvarlig for enhver feil i virksomheten, men kan heller ikke nødvendigvis fritas ved å vise til at «andre hadde ansvaret».
Hvilket straffebud og hvilken skyldform gjelder?
§ 26 gjelder uvitenhet om at handlingen er ulovlig.
Men før man kommer dit må hovedstraffebudet analyseres.
Noen særlover krever forsett. Andre rammer vanlig uaktsomhet. Andre igjen krever grov uaktsomhet.
Det kan også oppstå spørsmål om den næringsdrivende faktisk var uvitende om faktum etter § 25, ikke bare om rettsregelen.
En feil om at en tillatelse faktisk var utstedt kan være faktisk uvitenhet.
En feil om at en kjent tillatelse juridisk dekker den aktuelle aktiviteten kan være rettsuvitenhet.
Denne klassifiseringen kan få avgjørende betydning.
Utenlandske virksomheter må også undersøke norsk rett
Internasjonal virksomhet gjør ikke den norske normen irrelevant.
Hvis aktiviteten finner sted i eller retter seg mot et område hvor norsk rett gjelder, må en profesjonell aktør ofte undersøke norske regler.
HR-2020-735-U viser at informasjon fra eget lands myndigheter ikke nødvendigvis er tilstrekkelig.
Dette er særlig viktig i fiskeri, transport, handel, arbeidsliv og andre grenseoverskridende områder.
Spørsmålet er om aktøren hadde rimelig oppfordring til å forstå at flere lands regler kunne være relevante.
Hvis ja, kan passiv tillit til én utenlandsk tillatelse være utilstrekkelig.
Når myndighetene selv har skapt uklarheten
§ 26 skal likevel ikke bli en regel hvor staten alltid vinner fordi næringsdrivende «burde ha visst».
Forarbeidene fremhever at myndighetenes egen opptreden er relevant.
Hvis regler er unødig uklare, endres uten tilstrekkelig informasjon eller praktiseres inkonsistent, kan det påvirke bebreidelsen.
En næringsdrivende som aktivt forsøker å avklare spørsmålet og møter motstridende offentlige svar kan ha en sterkere sak om aktsom rettsuvitenhet.
Det må dokumenteres konkret.
En generell påstand om «regelverket er vanskelig» er sjelden nok.
En forsvarsstrategi i regulerte saker
Ved rettsuvitenhet i næringsvirksomhet bør forsvareren kartlegge:
Hvilket regelverk gjaldt på handlingstidspunktet? Hvor tilgjengelig og klart var det? Hvilken profesjonell rolle hadde tiltalte? Hvilke undersøkelser ble faktisk gjort? Hvilke råd eller myndighetsuttalelser ble innhentet? Ble alle relevante fakta opplyst til rådgiver? Fantes konkrete varsler som burde utløst nye undersøkelser? Var feiloppfatningen om faktum eller om rettsvirkningen?
Terskelen etter § 26 er streng, særlig for profesjonelle.
Men en streng norm er ikke det samme som objektivt ansvar.
Påtalemyndigheten og retten må fortsatt vurdere den konkrete personens uvitenhet og om den faktisk var uaktsom.
Rettskilder
Straffeloven §§ 23, 25 og 26. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 16.6 og merknadene til § 26. HR-2020-735-U.
Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.