En person kan vite nøyaktig hva han gjør, men tro at han har rett til å gjøre det.

Han mener han eier gjenstanden. Hun mener kontrakten gir adgang til å ta pengene. En tjenesteperson mener loven gir adgang til å bruke makt. En jeger mener en tillatelse dekker handlingen.

Slike saker ligger i grensefeltet mellom faktisk uvitenhet, rettsuvitenhet og det ordinære forsettskravet.

For den tiltalte er det avgjørende å plassere feilen riktig.

«Jeg trodde jeg hadde rett» er ikke én juridisk kategori.

Hvis feilen gjelder faktum

A tar en sykkel fordi han oppriktig tror det er hans egen.

Her gjelder feilen hvem sykkelen tilhører.

Dette er et faktisk forhold som kan påvirke om forsettet dekker tyveribestemmelsen.

§ 25 om faktisk uvitenhet er utgangspunktet.

Tilsvarende kan A tro at eieren uttrykkelig har gitt samtykke fordi han faktisk har fått en melding han oppfatter som sendt fra eieren.

Hvis det viser seg at meldingen kom fra en annen, kan dette være en faktisk misforståelse.

Retten skal i utgangspunktet bedømme ham etter den faktiske situasjonen han trodde forelå.

Hvis feilen gjelder rettsvirkningen

Situasjonen er annerledes hvis A vet at sykkelen tilhører B, men mener han juridisk har rett til å ta den fordi B skylder ham penger.

Da kjenner A faktum.

Feilen gjelder om rettsreglene gir en rett til selv å ta gjenstanden.

Dette peker mot § 26 om rettsuvitenhet.

På samme måte er det normalt rettsuvitenhet dersom en person kjenner innholdet i en avtale, bevilling eller dom, men misforstår hvilke juridiske rettigheter dokumentet gir.

Forarbeidene til § 26 trekker nettopp denne grensen.

Eksistensen av dokumentet kan være faktum. Den rettslige virkningen er jus.

Politiets maktbruk – HR-2024-2316-A

Høyesteretts dom HR-2024-2316-A gir et aktuelt eksempel på hvordan oppfatningen om egen rettslig adgang kan behandles.

Saken gjaldt en polititjenestepersons maktbruk på Kongsberg.

Flertallet kom etter en konkret vurdering til at maktbruken holdt seg innenfor rammen av lovlig tjenestehandling og var rettmessig.

I drøftelsen av skyldspørsmålet ble det også tatt stilling til argumentet om at dersom maktbruken hadde vært ulovlig, skulle politibetjenten likevel frifinnes fordi han trodde den var lovlig.

Høyesterett uttalte at dersom man er utenfor det rommet for feilvurderinger som reglene om tjenestehandling og nødverge tillater, må spørsmålet om feil oppfatning av lovligheten vurderes etter § 26 om rettsuvitenhet.

Det er altså ikke slik at tro på egen juridisk myndighet automatisk fjerner forsettet til den fysiske handlingen.

Forsett til handlingen og tro på lovlighet er to spørsmål

Dette er et sentralt prinsipp.

A kan med fullt forsett slå B.

Hvis A samtidig mener at slaget er lovlig nødverge eller lovlig myndighetsutøvelse, må man spørre hvorfor han mener det.

Hvis han tar feil av faktum – for eksempel tror B angriper med kniv – kan § 25 være aktuell.

Hvis han kjenner faktum, men tar feil av hvor mye makt loven tillater, er § 26 mer nærliggende.

Forsettet til selve slaget forsvinner ikke nødvendigvis fordi han mener handlingen juridisk er tillatt.

Denne oppdelingen kan være avgjørende i voldssaker.

Avtaler og eiendomsrett

Økonomiske saker gir mange grensetilfeller.

A disponerer penger fra en konto fordi han mener en avtale gir ham eiendomsrett. B selger en gjenstand fordi hun mener et tidligere oppgjør har overført eiendomsretten. C bruker et depositum fordi han mener kontrakten gir adgang til motregning.

Hvis partene er enige om dokumentene og faktum, men tiltalte har misforstått de juridiske rettsvirkningene, peker dette mot rettsuvitenhet.

Hvis tiltalte derimot har fått feil informasjon om hva avtalen faktisk inneholder eller om en overføring faktisk fant sted, kan det være faktisk uvitenhet.

Forsvareren bør derfor skille dokumentenes faktiske innhold fra den juridiske tolkningen.

Tillatelser og bevillinger

Samme metode gjelder offentlige tillatelser.

Hvis A tror han har fått en tillatelse som i realiteten aldri ble utstedt, er feilen faktabasert.

Hvis A vet nøyaktig hvilken tillatelse han har, men feilaktig mener den juridisk omfatter en annen aktivitet, er det rettsuvitenhet.

Forarbeidene til §§ 25 og 26 bruker nettopp bevillingseksempler for å illustrere grensen.

Dette kan være praktisk i jakt, byggesaker, næringsvirksomhet, transport og andre regulerte områder.

Aktsomheten vurderes forskjellig

Ved faktisk uvitenhet spør man blant annet om feilen var uaktsom dersom uaktsomt lovbrudd er straffbart.

Ved rettsuvitenhet spør § 26 direkte om uvitenheten om ulovligheten var uaktsom.

Normen ved rettsuvitenhet er ofte streng.

En profesjonell aktør forventes å undersøke rettsreglene.

Men dersom feilen har sterke trekk av en konkret situasjonsmisforståelse, eller bakenforliggende rettsregler er svært kompliserte, kan dette påvirke aktsomhetsvurderingen.

Forarbeidene understreker at alle rettslige villfarelser nå skal behandles etter § 26, men at ulike typer rettsuvitenhet kan være ulikt klanderverdige.

Hva hvis myndigheten sa at handlingen var lovlig?

Det kan ha stor betydning, men er ikke automatisk avgjørende.

Hvis tiltalte har forklart hele situasjonen til kompetent myndighet og fått et klart svar, kan det tale for aktsom rettsuvitenhet.

Hvis uttalelsen var generell, uformell eller bygget på ufullstendige fakta, er bevisverdien svakere.

Det bør derfor dokumenteres nøyaktig:

Hvem ble spurt? Hva ble opplyst? Hva ble spurt om? Hva svarte myndigheten? Var svaret skriftlig? Var det grunn til å tvile?

Dette kan bli det mest sentrale beviset i saken.

Ikke alle feil om «rett» er rettsuvitenhet

Dagligtalen gjør ofte vurderingen vanskelig.

En person sier «jeg trodde jeg hadde lov» selv om han egentlig mener «jeg trodde han hadde sagt ja».

Den første formuleringen høres juridisk ut, men den underliggende feilen kan være rent faktisk.

Forsvareren bør derfor unngå å låse forklaringen til juridiske etiketter tidlig.

La klienten beskrive hva han faktisk trodde hadde skjedd, hva han visste og hvorfor.

Deretter kan feilen klassifiseres juridisk.

Hva bør retten gjøre?

En korrekt skyldanalyse bør identifisere:

Den fysiske handlingen. Hvilke faktiske forhold tiltalte kjente. Hvilke faktiske forhold han eventuelt misforsto. Hvilken rettslig adgang han trodde eksisterte. Om feilen gjelder faktum etter § 25 eller rettsregler etter § 26. Om uvitenheten var uaktsom.

Først da kan retten avgjøre om forsettet er oppfylt og om uvitenheten kan frita.

«Jeg trodde jeg hadde rett» kan altså være et relevant forsvar.

Men virkningen avhenger helt av hva personen faktisk tok feil av.

Rettskilder

Straffeloven §§ 22, 25 og 26. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), merknadene til §§ 25 og 26. HR-2024-2316-A. HR-2020-735-U.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.