Straffeloven § 15 rammer den som medvirker til en overtredelse. Men medvirkning har en tidsmessig grense.

Som hovedregel må bistanden gis før eller under utføringen av hovedlovbruddet. Hjelp som først kommer etter at hovedgjerningen er fullført, er normalt ikke medvirkning til den allerede avsluttede handlingen.

For den som er siktet kan dette skillet være avgjørende. Politiet kan beskrive etterfølgende hjelp som del av «samme opplegg», men strafferettslig må det avklares om bidraget faktisk kom tidsnok til å være medvirkning.

Forarbeidene trekker en klar hovedlinje

I forarbeidene til § 15 fremheves det at medvirkningsbegrepet må avgrenses i tid.

Bistand må være gitt før eller under hovedgjerningen for å være medvirkning.

Som eksempel nevnes hjelp med å skjule tyvegods etter at tyveriet allerede er fullført. Dette er ikke medvirkning til tyveriet dersom hjelpen først oppstår etterpå.

Andre straffebud kan derimot være aktuelle, for eksempel heleri.

Det er derfor ikke slik at etterfølgende hjelp nødvendigvis er straffri. Poenget er at den må plasseres under riktig straffebud.

Når er hovedlovbruddet fullført?

Dette spørsmålet kan være vanskeligere enn det høres ut.

Et tyveri kan være fullbyrdet før gjerningspersonen har kommet seg bort fra stedet. Et bedrageri kan være fullført når den nødvendige økonomiske disposisjonen er foretatt og tap eller fare for tap har oppstått. Andre lovbrudd kan strekke seg over tid.

Før man kan klassifisere bistanden som «etterfølgende», må man derfor vite når det konkrete hovedlovbruddet etter sin gjerningsbeskrivelse er fullbyrdet.

Dette er et juridisk spørsmål, ikke bare et spørsmål om når hendelsen føles ferdig.

Hjelp til flukt

Tenk deg at A etter et ran henter B og kjører ham bort fra stedet.

Er A medvirker til ranet?

Svaret avhenger blant annet av når avtalen om flukthjelp ble inngått og hvilken rolle transporten hadde i gjennomføringen.

Hvis A på forhånd har avtalt å stå klar som fluktsjåfør, inngår denne bistanden i planen og kan være medvirkning selv om selve kjøringen skjer etter at penger er tatt.

Forhåndstilsagnet kan ha styrket gjerningspersonen og vært en del av gjennomføringen.

Hvis A derimot først får en telefon etter at ranet er avsluttet og da spontant går med på å hente B, er situasjonen annerledes. Det må da vurderes om andre straffebud rammer handlingen.

Tidspunktet for avtalen kan altså være viktigere enn tidspunktet for den fysiske hjelpen.

Heleri er en annen type ansvar

Straffeloven har egne bestemmelser om heleri.

Den som mottar, oppbevarer, transporterer eller på annen måte håndterer utbytte fra en straffbar handling kan etter vilkårene straffes for heleri.

Dette ansvaret er selvstendig fra medvirkning til primærlovbruddet.

Hvis A etter et tyveri kjøper eller skjuler gjenstandene med nødvendig skyld, kan heleri være aktuelt selv om A ikke hadde noe med tyveriet å gjøre på forhånd.

Det er derfor viktig å skille mellom spørsmålet «bidro A til tyveriet?» og «håndterte A senere utbyttet på en straffbar måte?»

De krever forskjellige gjerningsbeskrivelser og forskjellig bevisføring.

Hjelp til å unndra noen fra strafforfølgning

Straffeloven § 160 kan også bli aktuell.

Bestemmelsen rammer blant annet den som hjelper noen å unndra seg strafforfølgning ved flukt, skjuling eller lignende.

Også her finnes egne vilkår og unntak, blant annet for den som hjelper sine nærmeste.

Det er derfor ikke korrekt å kalle enhver flukthjelp for medvirkning til hovedlovbruddet.

Påtalemyndigheten må identifisere den straffebestemmelsen som faktisk dekker handlingen.

Etterfølgende bistand kan kaste lys over tidligere forsett

Selv om den etterfølgende handlingen ikke i seg selv er medvirkning, kan den brukes som bevis for at personen var involvert tidligere.

Hvis A umiddelbart etter et ran skjuler våpenet og fordeler utbyttet, kan påtalemyndigheten hevde at dette viser at han allerede før ranet var del av planen.

Dette er et bevisspørsmål.

Forsvareren bør da skille skarpt mellom bevisverdien og den rettslige karakteren.

At en senere handling kan brukes som indisium på tidligere medvirkning betyr ikke at den senere handlingen automatisk utgjør medvirkningshandlingen.

Forhåndsløfter kan være psykisk medvirkning

Et løfte om hjelp etterpå kan påvirke hovedgjerningspersonen før handlingen.

A sier eksempelvis: «Etter innbruddet kan du gjemme varene hos meg.»

Hvis B på grunn av dette føler seg tryggere på å gjennomføre innbruddet, kan løftet være psykisk medvirkning selv om varene aldri kommer til A.

Medvirkningshandlingen er da løftet før lovbruddet, ikke den eventuelle oppbevaringen etterpå.

Dette illustrerer at den tidsmessige analysen må knyttes til hva personen faktisk gjorde og når.

Hva hvis hovedlovbruddet varer over tid?

Ved fortsatte eller vedvarende lovbrudd kan grensen være komplisert.

Hvis et lovbrudd etter sin karakter pågår over en periode, kan bistand som gis underveis fortsatt være medvirkning selv om deler av hovedhandlingen allerede er utført.

Man må derfor unngå en for enkel «før eller etter»-analyse uten å fastslå fullbyrdelsestidspunktet.

I omfattende økonomiske eller organiserte saker kan forskjellige delhandlinger dessuten utgjøre separate lovbrudd.

Et bidrag kan da være etterfølgende bistand til ett forhold, men medvirkning til et senere.

Tiltalen bør være presis.

Hvorfor skillet er viktig for den siktede

Feil klassifisering kan få betydning for strafferamme, foreldelse, skyldkrav og straffutmåling.

Det kan også påvirke hva påtalemyndigheten må bevise.

Hvis siktelsen sier medvirkning til tyveri, men faktum bare viser mottak av tyvegods etterpå uten forhåndsavtale, kan det mangle grunnlag for akkurat den medvirkningsanklagen.

At et annet straffebud kanskje kunne vært aktuelt, reparerer ikke uten videre feilen.

Lovkravet etter § 14 krever riktig hjemmel.

En praktisk tidslinje

I saker om etterfølgende bistand bør forsvareren lage en presis tidslinje:

Når startet hovedlovbruddet? Når var det fullbyrdet? Når fikk den siktede kunnskap om handlingen? Når ble eventuell hjelp avtalt? Når ble den faktisk ytt? Hva var formålet med hjelpen?

Disse spørsmålene kan være hele forskjellen mellom medvirkning, et annet straffbart forhold og straffri handling.

Straffeloven § 15 rammer den som deltar i lovbruddet – ikke automatisk enhver som senere kommer inn i historien.

Rettskilder

Straffeloven §§ 14, 15, 160 og 332 flg. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), merknadene til § 15. Rt. 1950 s. 342, omtalt i forarbeidene til § 15.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.