Straffeloven § 9 definerer hvem som regnes som «de nærmeste». Mange av tilfellene er enkle: ektefelle, foreldre, barn og søsken. De vanskeligste sakene oppstår ofte i utkanten av definisjonen – ved samboerskap, samlivsbrudd, forlovelse, fosterforhold og stefamilier.

For den som er siktet eller tiltalt kan slike spørsmål få direkte betydning for om et straffebud rammer handlingen, eller om en lovbestemt straffrihetsregel kommer til anvendelse.

Når er to personer samboere i § 9s forstand?

§ 9 likestiller ekteskap med tilfeller hvor to personer «bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold».

Dette innebærer to hovedelementer. Partene må bo fast sammen, og samlivet må være ekteskapsliknende.

Et kortvarig bofellesskap er ikke uten videre nok. Det samme gjelder et rent praktisk bofellesskap mellom venner. På den annen side kreves det ikke at partene har barn, felles økonomi eller planer om ekteskap.

Forarbeidene legger særlig vekt på varighet og stabilitet. Det må foretas en helhetsvurdering av hvordan forholdet faktisk fungerte.

I en straffesak kan relevante opplysninger være folkeregistrert adresse, faktisk bosted, hvor mange netter partene bodde sammen, økonomisk fellesskap, felles husholdning, hvordan forholdet ble presentert utad og hvor stabilt forholdet var.

Ingen enkeltopplysning trenger å være avgjørende.

Hva med et av-og-på-forhold?

Dette er et typisk grensetilfelle.

Hvis partene formelt har samme adresse, men i realiteten har avsluttet samlivet, kan det være spørsmål om de fortsatt «bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold». Omvendt kan et par i praksis leve som samboere selv om én av dem fortsatt står folkeregistrert et annet sted.

Strafferetten må ta utgangspunkt i realitetene.

Dette er særlig viktig dersom tidspunktet for samlivsbruddet ligger nær den handlingen som er tiltalt. En dato kan da få strafferettslig betydning som ellers ville vært uten interesse.

Eks-samboere er ikke automatisk likestilt med fraskilte

Loven sier uttrykkelig at det som er bestemt om ektefeller også gjelder fraskilte. Samtidig likestiller siste ledd nåværende samboerskap med ekteskap.

Det betyr ikke uten videre at enhver tidligere samboer skal behandles som en fraskilt ektefelle i alle sammenhenger.

Dette illustreres av Høyesteretts dom Rt. 2011 s. 469, HR-2011-670-A. Saken gjaldt den tidligere straffeloven og bestemmelsen om mishandling i nære relasjoner. Lovgiver hadde ment at tidligere samboere skulle omfattes, men Høyesterett kom til at legaldefinisjonen ikke ga tilstrekkelig hjemmel for å utvide straffansvaret på den måten.

Dommen gjaldt eldre lovgivning og må brukes med varsomhet ved tolkningen av dagens enkeltbestemmelser. Prinsippet er likevel viktig: I strafferetten er ikke en antatt lovgivervilje nok dersom ordlyden og hjemmelsgrunnlaget ikke bærer utvidelsen.

Det konkrete straffebudet må derfor alltid leses. Noen bestemmelser nevner uttrykkelig tidligere samboer og løser spørsmålet selv.

Forlovelse krever mer enn et løst fremtidshåp

§ 9 nevner «forlovede» direkte.

Forarbeidene peker på at dagens forlovelser ikke alltid har den formelle karakter de hadde tidligere. Om en forlovelse foreligger i strafferettslig forstand, kan derfor bero på en konkret vurdering av relasjonens art og varighet.

Det sentrale er at det faktisk foreligger en avtale eller klar gjensidig forståelse om å inngå ekteskap. En vag plan om at «vi gifter oss kanskje en dag» er ikke nødvendigvis tilstrekkelig.

Samtidig sier loven at reglene om besvogrede etter samlivsopphør også gjelder for forlovede etter at forlovelsen er hevet. Tidspunktet for bruddet kan derfor få betydning.

Fosterfamilien er uttrykkelig omfattet

§ 9 omfatter fosterforeldre og deres foreldre, fosterbarn og fostersøsken.

Bakgrunnen er at et langvarig fosterforhold ofte skaper familierelasjoner som i realiteten tilsvarer biologiske relasjoner. Forarbeidene fremhever at vanlige fosterhjemsplasseringer etter barnevernslovgivningen som hovedregel vil være fosterforhold i straffelovens forstand.

Men loven gir ikke en uttømmende definisjon av selve «fosterforholdet». I uvanlige tilfeller kan det derfor være nødvendig å vurdere omsorgsforholdets varighet, karakter og rettslige grunnlag.

Dette er viktig fordi begrepet ikke bør utvides bare ut fra følelsesmessig nærhet. Igjen gjelder lovkravet.

Stesøsken er tatt inn – steforeldre er ikke nevnt på samme måte

§ 9 nevner uttrykkelig stesøsken og deres ektefeller.

Det betyr ikke at alle personer i en moderne sammensatt familie automatisk faller innenfor den samme kategorien. Det må skilles mellom hvem som faktisk er listet opp, hvem som omfattes gjennom ekteskap eller besvogring, og hvem som eventuelt bare har en sosial relasjon.

En legaldefinisjon skal nettopp hindre at slike spørsmål løses ved løse familiebetegnelser.

Hvorfor kan grensene være avgjørende for den siktede?

Se for eksempel straffeloven § 160. Den som hjelper noen å unndra seg strafforfølgning kan straffes, men det gjelder et unntak for den som har unndratt noen av sine nærmeste.

Hvis den skjulte personen er ektefelle, er svaret enkelt. Hvis det er en kjæreste man delvis bor sammen med, kan definisjonsspørsmålet bli avgjørende.

Tilsvarende bruker § 221 om uriktig forklaring begrepet «de nærmeste» i en straffrihetsregel. Også § 196 om avvergingsplikt gjør familierelasjonen relevant, men med egne begrensninger som må kontrolleres.

På den andre siden kan § 155 og § 157 gi et utvidet strafferettslig vern dersom handlingen er rettet mot den offentlige tjenestepersonens eller rettsaktørens nærmeste.

Bevis for relasjonen er også bevis

I saker hvor § 9 er avgjørende, bør forsvareren behandle relasjonen som et eget bevistema.

Det kan være nødvendig å sikre meldinger om samlivsbrudd, leiekontrakter, adressehistorikk, økonomiske opplysninger eller vitneforklaringer om hvordan partene faktisk levde. I forlovelsestilfeller kan det være relevant hva partene konkret hadde avtalt. Ved fosterforhold kan plasseringens grunnlag og varighet være sentralt.

Poenget er ikke å gjøre familielivet til et unødvendig bevistema, men å hindre at påtalemyndigheten bygger på en juridisk kategori uten å bevise faktum som kategorien forutsetter.

Straffeloven § 9 viser derfor hvor presis strafferetten kan være. Et menneske kan stå svært nær en annen uten å være «nærmeste» etter loven – og en relasjon kan omfattes selv om partene selv bruker andre ord om den.

I en straffesak er det lovens definisjon, ikke dagligtalen, som avgjør.

Rettskilder

Straffeloven § 9. Straffeloven §§ 155, 157, 160, 196 og 221. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 12.2.1 og merknadene til § 9. HR-2011-670-A, Rt. 2011 s. 469.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.