Flere straffebud får bare eller særlig anvendelse når en handling skjer på «offentlig sted» eller «offentlig». Det gjør straffeloven § 10 viktigere enn den korte ordlyden kan gi inntrykk av.

For den som er mistenkt, siktet eller tiltalt, kan spørsmålet være avgjørende: Skjedde handlingen virkelig på et offentlig sted i lovens forstand?

§ 10 første ledd definerer offentlig sted som et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes.

Det er altså to alternative innganger.

Stedet kan være laget eller avsatt for allmenn ferdsel. Eller det kan være et sted hvor allmennheten faktisk ferdes, selv om dette ikke var den opprinnelige hensikten.

Privat eiendomsrett avgjør ikke spørsmålet

En vanlig misforståelse er at «offentlig sted» betyr offentlig eid område.

Slik er det ikke.

Forarbeidene understreker at et privat eid område kan være offentlig sted dersom allmennheten faktisk ferdes der. Et kjøpesenter kan for eksempel være privateid, men i ordinær åpningstid er store deler av arealet nettopp ment for publikums ferdsel.

Det samme kan gjelde butikker, serveringssteder, parkeringsområder eller andre lokaler og uteområder som allmennheten normalt har adgang til.

Omvendt er ikke ethvert offentlig eid område nødvendigvis et sted hvor allmennheten ferdes.

Den fysiske eieren er altså ikke det sentrale. Det sentrale er stedets funksjon og faktiske bruk.

Avsperring og adgangskontroll kan få betydning

Forarbeidene peker på omfanget av ferdselen og eventuell avsperring og kontroll som relevante momenter.

Et område som vanligvis er åpent for alle kan endre karakter dersom det i en bestemt periode er stengt og bare tilgjengelig for en snever krets. På den annen side kan et privat område fungere som offentlig sted hvis allmennheten i praksis har fri adgang.

Det må derfor vurderes konkret hvordan stedet var tilgjengelig da handlingen fant sted.

Et arrangement med billett kan fortsatt ha offentlig preg. At publikum må betale inngangspenger betyr ikke nødvendigvis at kretsen er privat. Men et lukket møte hvor bare bestemte inviterte slipper inn står annerledes.

Offentlig sted og offentlig handling er ikke det samme

Dette skillet er svært viktig.

§ 10 første ledd definerer «offentlig sted». Annet ledd definerer når en «handling» er offentlig.

En handling kan altså være offentlig selv om den skjer på privat sted. Og en handling på offentlig sted trenger ikke nødvendigvis oppfylle alle varianter av definisjonen av «offentlig handling».

Et av alternativene i annet ledd er at handlingen skjer i nærvær av et større antall personer. Forarbeidene legger til grunn omtrent 20–30 personer.

Det betyr at en handling i en privat bolig etter omstendighetene kan være «offentlig» hvis den skjer foran en så stor krets.

Synlig fra offentlig sted

En handling regnes også som offentlig når den lett kunne iakttas og faktisk er iakttatt fra et offentlig sted.

Her er vilkårene kumulative.

Det er ikke nok at handlingen teoretisk kunne ses fra gaten dersom ingen faktisk så eller hørte den derfra. Samtidig er det ikke tilstrekkelig at noen iakttok handlingen hvis den ikke lett kunne iakttas fra det offentlige stedet.

Forarbeidene presiserer at «iakttatt» omfatter både det som blir sett og det som blir hørt.

Dette kan få betydning for handlinger inne i boliger, på verandaer, i biler eller på andre private områder nær offentlig ferdsel.

Hva med en bil?

En bil er ikke automatisk et offentlig sted bare fordi den står parkert på en offentlig gate.

Det må skilles mellom selve stedet og den handlingen som finner sted i bilen.

Dersom handlingen inne i bilen lett kunne iakttas og faktisk ble iakttatt fra offentlig sted, kan den etter § 10 annet ledd likevel være «offentlig».

Dette illustrerer hvorfor man må lese begge ledd.

Hva med en oppgang eller et fellesareal?

Også her beror vurderingen på hvem som faktisk har adgang og hvordan arealet brukes.

En låst oppgang som bare beboere og deres gjester har adgang til vil normalt stå annerledes enn et åpent inngangsparti til et kjøpesenter eller et bygg hvor publikum beveger seg fritt.

Et fellesareal er ikke nødvendigvis offentlig bare fordi flere mennesker bruker det. «Allmennheten» er noe annet enn en avgrenset privat krets.

Hvorfor er dette viktig i straffesaker?

Straffeloven bruker «offentlig sted» blant annet i bestemmelser hvor stedet er en del av selve gjerningsbeskrivelsen. Et eksempel er straffeloven § 189 om ulovlig bevæpning på offentlig sted.

Dersom offentlighetsvilkåret ikke er oppfylt, kan akkurat det straffebudet ikke anvendes som om det var det.

Det kan fortsatt finnes andre bestemmelser som rammer handlingen. Men domstolen kan ikke hoppe over et objektivt vilkår fordi handlingen ellers fremstår klanderverdig.

Påtalemyndigheten må bevise offentlighetsvilkåret

Hvis tiltalen bygger på at stedet var offentlig, er dette en del av det faktiske og rettslige grunnlaget for straffansvaret.

Forsvareren bør derfor avklare hvem som hadde adgang, om området var avsperret, tidspunktet på døgnet, om virksomheten var åpen, hvor mange som faktisk oppholdt seg der, og hvordan handlingen eventuelt kunne ses eller høres fra et offentlig område.

Bilder, kart, video og vitneforklaringer kan få betydning.

I grensetilfeller bør man unngå formuleringer som «det skjedde ute blant folk» eller «det var et offentlig område» uten nærmere analyse. Dette er konklusjoner, ikke bevis.

Straffeloven § 10 gjør offentlighet til et juridisk kriterium. For den siktede er det derfor viktig at påtalemyndigheten ikke erstatter lovens vilkår med dagligtalens mer upresise forestilling om hva som er «offentlig».

Tidspunktet kan endre karakteren av stedet

Det samme fysiske området kan etter omstendighetene ha ulik strafferettslig karakter på forskjellige tidspunkter. Et butikklokale er normalt tilgjengelig for allmennheten i åpningstiden, mens situasjonen kan være annerledes etter stengetid når dørene er låst og bare ansatte har adgang. Tilsvarende kan et område som vanligvis er åpent, være avsperret for et privat arrangement.

Når offentlig sted er et vilkår i tiltalen, bør derfor bevisføringen knyttes til tidspunktet for den konkrete hendelsen. Generelle fotografier av stedet eller opplysninger om hvordan området «vanligvis» brukes, trenger ikke være tilstrekkelig dersom tilgjengeligheten var annerledes akkurat da.

Rettskilder

Straffeloven § 10. Straffeloven § 189. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 12.2.2 og merknadene til § 10.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.