Straffeloven § 6 er en kort bestemmelse med potensielt stor rekkevidde. Den sier at norsk straffelovgivning også gjelder utenfor virkeområdet etter §§ 4 og 5 når Norge etter avtale med andre stater eller etter folkeretten for øvrig har rett eller plikt til å strafforfølge handlingen.

For den som er mistenkt eller tiltalt, er det viktig å forstå hva bestemmelsen gjør – og hva den ikke gjør. § 6 kan utvide Norges jurisdiksjon, men den er ikke i seg selv et straffebud.

§ 6 kommer først inn når §§ 4 og 5 ikke er nok

Systemet i loven er trinnvis.

§ 4 regulerer handlinger i Norge og på enkelte norske jurisdiksjonsområder. § 5 gir under bestemte vilkår norsk straffelov anvendelse på handlinger i utlandet. § 6 er et ytterligere sikkerhetsnett når verken § 4 eller § 5 gir tilstrekkelig grunnlag, men folkeretten gir Norge en rett eller en plikt til å strafforfølge.

Dette betyr at påtalemyndigheten ikke bør hoppe direkte til § 6 uten å identifisere hvorfor de alminnelige jurisdiksjonsreglene ikke dekker saken.

Hva menes med «overenskomster med fremmede stater»?

Norge er part i en rekke internasjonale konvensjoner som pålegger eller åpner for strafforfølgning av bestemte handlinger. Slike avtaler kan blant annet gjelde terrorisme, internasjonale forbrytelser, luftfart, sjøfart, tortur, korrupsjon og andre grenseoverskridende lovbrudd.

Poenget med § 6 er at norsk rett ikke trenger en ny generell jurisdiksjonsbestemmelse hver gang Norge påtar seg en internasjonal forpliktelse om å kunne strafforfølge.

Men avtalen må faktisk gi den aktuelle retten eller plikten. Det er ikke tilstrekkelig at en konvensjon generelt fordømmer en handling.

Hva betyr «folkeretten for øvrig»?

Bestemmelsen omfatter også folkerettslige regler som ikke følger av traktat. Det kan blant annet være sedvanerett.

I alvorlige internasjonale straffesaker kan dette reise krevende spørsmål om hvilke regler som er så etablerte at de utgjør bindende folkerett, og hvilken jurisdiksjon de gir.

For forsvareren kan det være nødvendig å kreve at påtalemyndigheten identifiserer den konkrete folkerettslige normen, ikke bare viser til «internasjonale forpliktelser» i generell form.

§ 6 er ikke en selvstendig kriminalisering

Dette er et helt sentralt forsvarspunkt.

Forarbeidene til straffeloven presiserer at § 6 ikke er noen selvstendig straffehjemmel. Hvis Norge har tiltrådt en konvensjon som krever at en bestemt handling kriminaliseres, men norsk materiell straffelov ikke faktisk rammer handlingen, kan ikke § 6 alene fylle hullet.

Det må finnes et norsk straffebud som dekker handlingen.

§ 6 svarer altså på spørsmålet «kan Norge anvende sin straffelov her?», ikke «hva er straffbart?».

Lovkravet gjelder fullt ut

Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 krever hjemmel for straff. Dette gjelder også internasjonale saker.

En folkerettslig konvensjon kan være viktig for jurisdiksjonen, men den tiltalte skal fortsatt kunne identifisere den nasjonale straffebestemmelsen som påstås overtrådt.

Det er derfor to hjemmelsspørsmål: 1. Hvilket norsk straffebud rammer handlingen? 2. Hvilket jurisdiksjonsgrunnlag gjør at Norge kan bruke straffebudet på handlingen?

§ 6 kan svare på spørsmål nummer to, men ikke erstatte spørsmål nummer én.

Forholdet til § 5

Forarbeidene fremhever at § 6 kan få selvstendig betydning når vilkårene i § 5 ikke er oppfylt.

Det kan for eksempel være der kravet om dobbelt straffbarhet mangler, strafferammekravet i § 5 tredje ledd ikke er oppfylt, eller personen er en utlending som ikke oppholder seg i Norge.

Dersom en bindende internasjonal regel likevel gir Norge rett eller plikt til å strafforfølge, kan § 6 åpne jurisdiksjonen.

Dette gjør bestemmelsen særlig relevant ved lovbrudd hvor statene har avtalt vid jurisdiksjon for å forhindre straffrihet.

HR-2020-1340-A og spørsmålet om universaljurisdiksjon

I HR-2020-1340-A behandlet Høyesterett norsk jurisdiksjon over terrorhandlinger begått i Syria av en statsløs person som senere kom til Norge.

Saken ble løst etter § 5 tredje ledd, og Høyesterett uttalte at § 6 ikke hadde praktisk betydning i akkurat den saken. Dommen er likevel sentral fordi den drøfter det grunnleggende folkerettslige spørsmålet om staters adgang til å straffe utlendinger for handlinger i utlandet.

Høyesterett kom til at de norske jurisdiksjonsreglene bygger på en forutsetning om at slik jurisdiksjon kan utøves så langt det ikke kan påvises bindende folkerettslige begrensninger.

Dommen viser at folkerett og nasjonal jurisdiksjon må vurderes i sammenheng.

Påtaleregelen gjelder også etter § 6

§ 6 annet ledd viser til § 5 syvende ledd. Det betyr at påtale bare skal reises når allmenne hensyn tilsier det.

Forarbeidene peker på at dette særlig har betydning når den folkerettslige regelen gir Norge en rett, men ikke en plikt, til å forfølge.

Hvis Norge faktisk er folkerettslig forpliktet til å strafforfølge, kan handlingsrommet være mindre. Derfor må man vite om den internasjonale regelen gir «rett» eller «plikt».

Forsvarerens kontrollspørsmål

Når påtalemyndigheten viser til § 6, bør forsvareren kreve presise svar: – Hvorfor gir ikke §§ 4 eller 5 jurisdiksjon? – Hvilken konkret traktat eller folkerettsregel påberopes? – Gir regelen Norge rett eller plikt til å strafforfølge? – Hvilket norsk straffebud kriminaliserer handlingen? – Er den folkerettslige regelen bindende for Norge og anvendelig på handlingstidspunktet? – Tilsier allmenne hensyn påtale dersom det bare foreligger en rett til forfølgning?

§ 6 er laget for å hindre at Norges internasjonale forpliktelser faller mellom nasjonale jurisdiksjonsregler. Men bestemmelsen er ikke et blankofullmakt for norsk straffemakt. For den anklagede er det avgjørende at både straffebud og folkerettslig jurisdiksjonsgrunnlag identifiseres konkret.

§ 6 kommer først etter at §§ 4 og 5 er prøvd

Bestemmelsens plassering er viktig. § 6 gjelder utenfor virkeområdet etter §§ 4 og 5. Forsvareren bør derfor be om en ryddig trinnvis begrunnelse dersom påtalemyndigheten påberoper seg folkerettslig jurisdiksjon: først hvorfor de ordinære norske jurisdiksjonsreglene ikke er tilstrekkelige, deretter hvilken traktat- eller folkerettsregel som gir Norge rett eller plikt til å forfølge. En generell henvisning til «internasjonale forpliktelser» er ikke den samme som å identifisere det konkrete grunnlaget.

Kilder: – Straffeloven § 6: https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/%C2%A76 – Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 13.5.6 og merknadene til § 6: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-90-2003-2004-/id179300/ – Utenriksdepartementet, «Hvor gjelder norsk lovgivning?»: https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/folkerett/hvor-gjelder-norsk-lovgivning/id446714/ – HR-2020-1340-A: https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/2020/hoyesterett-straff/hr-2020-1340-a/

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.