Straffeloven § 12 består av én kort setning: «Med gjenstand menes også elektrisk energi eller annen energi.»

Bestemmelsen ser teknisk ut, men den kan få direkte betydning i vinnings- og skadeverkssaker. Når et straffebud bruker ordet «gjenstand», bestemmer § 12 at begrepet ikke er begrenset til fysiske ting man kan holde i hånden.

For den som er siktet eller tiltalt er dette viktig både fordi definisjonen kan utvide straffebudets rekkevidde, og fordi den samtidig har grenser.

Hvorfor måtte energi nevnes?

Tradisjonelt forbinder vi en gjenstand med en fysisk ting: en bil, telefon, sykkel eller annen løsøreting.

Elektrisitet passer dårlig inn i dette bildet. Energi kan forbrukes og ha økonomisk verdi, men den har ikke samme fysiske form som en vanlig ting.

Derfor valgte lovgiver å slå fast uttrykkelig at elektrisk energi og annen energi omfattes.

Forarbeidene viser at eldre lovgivning hadde egne formuleringer om kraft som var fremstilt eller lagret for å produsere lys, varme eller bevegelse. Den moderne § 12 er enklere og bredere formulert.

Tyveribestemmelsen bruker «gjenstand»

Straffeloven § 321 om tyveri rammer den som tar en gjenstand som tilhører en annen, med forsett om uberettiget vinning ved å selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg den.

Når § 12 leses sammen med § 321, blir det klart at «gjenstand» ikke nødvendigvis betyr en fysisk løsøreting.

Urettmessig tilegnelse av elektrisk energi kan derfor ikke avvises som tyveri bare med argumentet om at strøm ikke er en fysisk gjenstand.

De øvrige vilkårene for tyveri må likevel være oppfylt.

Det må blant annet foreligge en handling som omfattes av gjerningsbeskrivelsen, energien må «tilhøre en annen» i den betydningen straffebudet forutsetter, og skyldkravet må være oppfylt.

§ 12 skaper ikke straffansvar alene

Dette er et viktig poeng.

§ 12 er en definisjon, ikke et eget straffebud.

Ingen kan dømmes «for overtredelse av § 12». Bestemmelsen får bare betydning når et annet straffebud bruker gjenstandsbegrepet.

For den siktede må derfor påtalemyndigheten først identifisere det konkrete straffebudet, og deretter vise hvordan § 12 påvirker tolkningen av dette.

Definisjonen opphever ikke de øvrige vilkårene.

Hva med varme, gass eller andre energiformer?

Ordlyden sier «elektrisk energi eller annen energi».

Den er dermed ikke begrenset til vanlig strøm fra strømnettet.

Hvilke andre energiformer som kan omfattes i en konkret straffesak må vurderes i lys av ordlyd, forarbeider, straffebudets formål og lovkravet.

Poenget er at energiformen kan behandles som gjenstand der straffelovgivningen bruker dette begrepet.

Men fordi dette er strafferett kan man ikke uten videre strekke kategorien til fenomener som faller utenfor en naturlig og forutseelig forståelse av bestemmelsen.

Data er et viktig moteksempel

Forarbeidene til § 12 presiserer at informasjon i datasystemer ikke uten videre skal regnes som «gjenstand».

Dette skillet er viktig.

Energi er uttrykkelig inkludert. Rene data og informasjon er ikke på samme måte gjort til gjenstand gjennom § 12.

NOU 2007: 2 om datakriminalitet fremhever dette og viser til at data derfor ikke automatisk er vernet av ethvert straffebud som bruker ordet «gjenstand».

Datasystemer er i stedet regulert gjennom egne straffebestemmelser på flere områder.

Det må derfor være varsomhet med å bruke et tradisjonelt tingstraffebud på rent digital informasjon.

Det «funksjonelle gjenstandsbegrepet»

Eldre rettspraksis har i enkelte sammenhenger sett data i sammenheng med det fysiske lagringsmediet og anvendt et funksjonelt gjenstandsbegrep.

Forarbeidene til datakriminalitetslovgivningen omtaler blant annet eldre praksis om skadeverk ved uberettiget endring og sletting av data.

Dette betyr ikke at § 12 generelt gjør data til en gjenstand.

Tvert imot illustrerer historikken at området er rettslig komplisert og at det konkrete straffebudet og senere lovgivning må undersøkes før man konkluderer.

For den tiltalte er lovkravet særlig viktig her. Digitale handlinger skal ikke presses inn i gamle begreper bare fordi handlingen virker straffverdig.

Virtuelle verdier og kryptovaluta

Ny teknologi skaper stadig nye spørsmål om hva som kan være objekt for vinningslovbrudd.

Kryptovaluta, digitale tokens, spillgjenstander og andre virtuelle verdier har egenskaper som ikke passer rent inn i tradisjonell fysisk eiendomsrett.

§ 12 gir ikke i seg selv svaret på hvordan alle slike verdier skal klassifiseres.

At noe har økonomisk verdi betyr ikke automatisk at det er en «gjenstand» etter enhver straffebestemmelse. På samme måte betyr ikke digital form at det nødvendigvis faller utenfor straffeloven; andre straffebud kan ramme handlingen.

Det avgjørende er korrekt hjemmel.

Må energien være målt?

I praksis kan saker om urettmessig energibruk også reise bevisspørsmål om omfang og verdi.

Hvis straffansvaret eller graden av lovbruddet avhenger av hvor mye energi som er tilegnet, må mengden dokumenteres på en forsvarlig måte.

Beregninger basert på målere, forbruksmønstre eller tekniske estimater må kunne etterprøves.

Den tiltalte har krav på at også slike faktiske premisser bevises utover rimelig tvil der de er avgjørende for skyldspørsmålet.

Hva bør forsvareren spørre om?

I en sak hvor påtalemyndigheten omtaler energi, data eller digitale verdier som en «gjenstand», bør man avklare:

Hvilket straffebud brukes? Bruker straffebudet ordet «gjenstand»? Er objektet fysisk ting, energi, data eller en annen digital verdi? Følger klassifikasjonen direkte av § 12, eller bygger den på en videre tolkning? Finnes det en mer spesialisert straffebestemmelse? Er tolkningen forenlig med lovkravet i § 14 og Grunnloven § 96?

Straffeloven § 12 viser på en enkel måte hvordan legaldefinisjoner kan endre vanlig språkbruk. Strøm er kanskje ikke en «ting» i dagligtalen, men loven bestemmer at energi skal regnes som gjenstand.

Samtidig minner bestemmelsens grenser om det motsatte: Straffeloven kan ikke utvides til nye digitale fenomener uten tilstrekkelig lovhjemmel.

Lovkravet er ekstra viktig når teknologien løper foran lovspråket

Digitale verdier utvikler seg raskere enn lovgivningen. Det kan friste til å velge det straffebudet som «ligner mest» på situasjonen. I strafferetten er dette ikke nok. Den konkrete handlingen må falle innenfor en lovbestemmelse etter en forsvarlig og forutseelig tolkning.

Hvis påtalemyndigheten hevder at et nytt digitalt fenomen er en «gjenstand», bør forsvareren derfor be om en presis redegjørelse for hjemmelen. At objektet kan kjøpes og selges eller har høy verdi, løser ikke i seg selv det juridiske klassifikasjonsspørsmålet.

Rettskilder

Straffeloven §§ 12, 14 og 321. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 12.2.4. NOU 2007: 2 Lovtiltak mot datakriminalitet. Grunnloven § 96.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.