Straffeloven § 11 sier at både «langvarig sykdom» og «alvorlig psykisk skade» kan være betydelig skade på kropp eller helse.

Ordene kan ligne hverandre i praksis, særlig når en person etter en hendelse blir sykmeldt på grunn av psykiske plager. Men rettslig er det viktig å holde alternativene fra hverandre.

For den som er siktet eller tiltalt kan dette være avgjørende dersom påtalemyndigheten bruker skadefølgene til å anvende et strengere straffebud eller karakterisere lovbruddet som grovt.

Langvarig sykdom har et tidsmoment

Høyesterett tok i HR-2021-974-A stilling til hva «langvarig sykdom» innebærer.

Retten kom til at en sykdom i alminnelighet vil være langvarig dersom den varer omkring tre måneder eller mer. Tilstanden må imidlertid gjennom hele perioden være så alvorlig at den kvalifiserer som sykdom i lovens forstand.

Tre måneder er derfor ikke en mekanisk regel.

En person kan ha symptomer eller redusert funksjon lenge uten at hele perioden nødvendigvis kan beskrives som sykdom av den alvorlighetsgraden bestemmelsen forutsetter.

På den andre siden kan en dokumentert sykdomsperiode på rundt tre måneder være tilstrekkelig selv om full restitusjon skjer senere.

Sykmelding er et bevismoment – ikke selve rettsregelen

I HR-2021-974-A uttalte Høyesterett at det i normaltilfellene kan tas utgangspunkt i hvor lenge fornærmede var sykmeldt, eller ville ha vært sykmeldt dersom vedkommende var i arbeid.

Dette er praktisk, men må ikke misforstås.

En sykmelding er en medisinsk og arbeidsrettet vurdering. Straffeloven stiller et selvstendig juridisk spørsmål.

Forsvareren bør derfor undersøke hvorfor personen var sykmeldt, om sykmeldingen faktisk skyldtes den aktuelle skaden, om graden av sykmelding endret seg, og hvordan funksjonsnivået utviklet seg.

En kalender alene avgjør ikke straffansvaret.

Alvorlig psykisk skade er et annet alternativ

Psykiske følger trenger ikke vurderes som «langvarig sykdom» dersom de kvalifiserer som «alvorlig psykisk skade».

Forarbeidene viser til psykoser, langvarige depresjoner, tvangs- og angsttilstander og spiseforstyrrelser som eksempler på psykiske tilstander som kan omfattes.

Det kreves likevel alvor.

Straffbare handlinger kan forståelig nok føre til frykt, søvnvansker, uro, tristhet eller stress. Slike reaksjoner kan være reelle og belastende uten at de når den strafferettslige terskelen i § 11.

Skadebegrepet må ikke tømmes for innhold ved at enhver psykisk belastning kalles «alvorlig psykisk skade».

Høyesterett har skilt mellom alternativene

I en dom fra 2013, HR-2013-2441-A, som gjaldt den tidligere straffelovens tilsvarende definisjon, behandlet Høyesterett forholdet mellom «langvarig sykdom» og «alvorlig psykisk skade».

Retten kom til at man ikke kunne slå sammen en fysisk sykdomsperiode og en etterfølgende periode med psykiske plager som ikke i seg selv nådde terskelen «alvorlig psykisk skade», for på den måten å oppfylle kravet til langvarig sykdom.

Den konkrete saken gjaldt eldre lovgivning, men avgjørelsen illustrerer et fortsatt viktig metodisk poeng: De forskjellige alternativene i legaldefinisjonen har selvstendig innhold. Påtalemyndigheten kan ikke fritt kombinere svakheter i flere alternativer for å få totalen til å bli «betydelig».

Diagnosen er ikke alene avgjørende

Psykiatriske og psykologiske diagnoser er viktige bevis, men § 11 spør ikke bare om en bestemt diagnosekode foreligger.

Retten må vurdere skadegrad, varighet, funksjonsfall, behandlingsbehov og årsakssammenheng.

To personer med samme diagnose kan ha svært ulikt funksjonsnivå og sykdomsforløp.

Det må derfor være rom for reell bevisprøving av hva diagnosen faktisk innebærer i den enkelte saken.

Årsakssammenheng kan være komplisert ved psykiske skader

Psykisk helse påvirkes ofte av flere forhold samtidig.

Fornærmede kan ha hatt tidligere psykiske vansker, andre belastninger, senere hendelser eller sammensatte livsforhold. Dette utelukker ikke at den straffbare handlingen har forårsaket en alvorlig skade. Men årsaksspørsmålet kan kreve en grundigere vurdering enn bare å konstatere at symptomene ble registrert etter hendelsen.

Forsvareren må kunne undersøke om fagpersonenes konklusjoner bygger på fullstendige opplysninger, og om alternative forklaringer er vurdert.

Strafferettens beviskrav gjelder også her.

Når den medisinske erklæringen bruker lovens ord

I praksis hender det at lege eller psykolog skriver at pasienten har fått «betydelig skade» eller «alvorlig psykisk skade».

Slike formuleringer kan være nyttige, men det er domstolen som foretar den rettslige subsumsjonen.

En sakkyndig kan uttale seg om diagnose, funksjon, prognose og årsak. Om disse medisinske funnene oppfyller § 11 er et juridisk spørsmål.

Forsvareren bør derfor være oppmerksom dersom en medisinsk konklusjon ser ut til å bygge på en juridisk terskel uten at det fremgår hvilke faktiske kriterier som er brukt.

Skadefølgen og skyldkravet er to forskjellige spørsmål

Selv om retten kommer til at det objektivt foreligger betydelig skade, er ikke analysen ferdig.

Det må deretter vurderes hvilket skyldkrav det aktuelle straffebudet stiller til handlingen og skadefølgen.

Straffeloven § 24 regulerer betydningen av uforsettlige følger ved vurderingen av om et lovbrudd er grovt. Der kreves som utgangspunkt at lovbryteren har opptrådt uaktsomt i forhold til følgen, eller har unnlatt etter evne å avverge den etter å ha blitt klar over at den kunne inntre.

Dette kan bli et selvstendig forsvarstema.

Praktiske kontrollpunkter

Når påtalemyndigheten påberoper alvorlig psykisk skade eller langvarig sykdom, bør forsvareren spørre:

Hvilket alternativ i § 11 bygger tiltalen på? Hvor lenge var sykdommen faktisk til stede? Hva dokumenterer funksjonstapet? Er den psykiske skaden alvorlig nok, og hvorfor? Er årsakssammenhengen til den tiltalte handlingen tilstrekkelig bevist? Har tidligere eller senere forhold bidratt? Hvilken skyld må tiltalte ha hatt med hensyn til skadefølgen?

Dette er ikke bagatellisering av en fornærmets helseplager. Det er den kontrollen strafferetten krever før en skadefølge brukes til å skjerpe et menneskes straffansvar.

Tidsnære journalopplysninger kan være særlig viktige

Ved psykiske skadefølger kan senere forklaringer være preget av hvordan saken har utviklet seg. Tidsnære journalnotater kan derfor være viktige for å vise når symptomer først ble registrert, hvordan de utviklet seg og hvilke alternative belastninger behandlere kjente til.

Dette gjelder i begge retninger. Journalene kan styrke påtalemyndighetens årsaksforklaring, men de kan også vise at symptombildet var annerledes eller mer sammensatt enn det som senere legges til grunn. Forsvareren bør derfor unngå å behandle en avsluttende spesialisterklæring som et løsrevet bevis uten å kontrollere dokumentasjonen den bygger på.

Rettskilder

Straffeloven §§ 11 og 24. HR-2021-974-A. HR-2013-2441-A. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 12.2.3 og merknadene til §§ 11 og 24.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.