En person kan oppleve at en hendelse først blir etterforsket og avgjort i ett land, og deretter dukker opp som straffesak i Norge. Da oppstår et grunnleggende rettssikkerhetsspørsmål: Skal man kunne strafforfølges to ganger for det samme forholdet?

Straffeloven § 8 regulerer adgangen til å strafforfølge forhold som allerede er pådømt i utlandet. Bestemmelsen gir utenlandske avgjørelser negativ rettskraft i bestemte situasjoner.

For den siktede kan § 8 være et grunnlag for å kreve at en ny norsk sak ikke fremmes.

Ikke enhver utenlandsk avgjørelse omfattes

§ 8 er knyttet til bestemte internasjonale ordninger.

Første ledd viser til loven om overføring av strafforfølging fra eller til annet europeisk land, loven om overføring av domfelte og internasjonale avtaler innenfor Schengensamarbeidet.

Det betyr at man først må avklare om den utenlandske avgjørelsen faller inn under en av disse ordningene.

En tilfeldig avgjørelse fra hvilket som helst land i verden gir ikke automatisk sperrevirkning etter § 8.

Det må foreligge en endelig dom

Bestemmelsen gjelder når det i utlandet er avsagt «endelig dom».

En pågående etterforskning er ikke det samme. En foreløpig avgjørelse som fortsatt kan angripes, er heller ikke nødvendigvis endelig.

I praksis kan det oppstå spørsmål om en utenlandsk avgjørelse som ikke har samme navn eller form som en norsk dom, likevel har tilstrekkelig endelig karakter. Da må innholdet og rettsvirkningene etter domslandets rett undersøkes.

Frifinnelse kan sperre ny norsk sak

§ 8 første ledd omfatter tilfeller der vedkommende er frifunnet.

Dette er et sterkt vern. Hvis vilkårene ellers er oppfylt, kan norske myndigheter ikke bare forsøke på nytt fordi de mener den utenlandske retten vurderte bevisene feil.

Formålet med ne bis in idem-prinsippet er nettopp at en person etter endelig avgjørelse skal kunne innrette seg etter resultatet og slippe belastningen ved gjentatt strafforfølgning.

Skyldig uten reaksjon

Bestemmelsen omfatter også tilfeller hvor personen er funnet skyldig uten at det ble fastsatt noen reaksjon.

Det avgjørende er dermed ikke at vedkommende faktisk har sonet eller betalt en straff. Også en endelig skyldavgjørelse uten reaksjon kan gi rettskraft.

Dom med straff

Hvis det er fastsatt en reaksjon, krever § 8 som utgangspunkt at reaksjonen er helt fullbyrdet, er under fullbyrding eller er bortfalt etter domslandets regler.

Dette følger av det grenseoverskridende ne bis in idem-systemet som blant annet gjelder innen Schengen.

En dom hvor den idømte straffen fortsatt kan fullbyrdes, men personen har unndratt seg gjennomføringen, kan derfor stå annerledes enn en dom som allerede er sonet.

Hva betyr «samme straffbare forhold»?

Dette er ofte kjernen i tvisten.

To land kan bruke forskjellige straffebud og gi handlingen forskjellige juridiske navn. Det avgjørende kan ikke uten videre være om paragrafnumrene eller lovbruddstitlene er identiske.

Spørsmålet er om den nye norske saken gjelder det samme faktiske straffbare forholdet som den utenlandske avgjørelsen.

I europeisk rett har ne bis in idem utviklet seg i retning av en faktumbasert vurdering av om det gjelder de samme konkrete handlingene eller et vesentlig identisk faktum.

Forsvareren bør derfor sammenligne tiltalegrunnlagene konkret: tid, sted, personer, handlinger og resultat.

EMK beskytter først og fremst mot dobbeltforfølgning i samme stat

Det er viktig å skille § 8 fra EMK protokoll 7 artikkel 4.

EMK-regelen gjelder som utgangspunkt gjentatt strafforfølgning innenfor samme stats jurisdiksjon. Den gir ikke alene et generelt internasjonalt forbud mot at to forskjellige stater strafforfølger samme faktum.

Det grenseoverskridende vernet følger derfor særlig av traktater, Schengen-reglene og nasjonal lovgivning som § 8.

Dette skillet kan være avgjørende i saker utenfor Europa.

§ 8 har unntak

Selv om første ledd i utgangspunktet sperrer ny sak, inneholder annet og tredje ledd unntak.

For enkelte avgjørelser kan Norge likevel forfølge dersom handlingen er begått i norsk jurisdiksjonsområde, lovbryteren hadde norsk statsborgerskap eller bosted og allmenne hensyn tilsier forfølgning, handlingen rammet norske offentlige interesser eller Norge har folkerettslig rett eller plikt til å forfølge.

For Schengen-tilfellene er unntakene særskilt regulert og må leses opp mot de internasjonale forpliktelsene.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å vise at en utenlandsk dom finnes. Hele § 8 må anvendes.

Hva bør den siktede dokumentere?

Dersom saken tidligere har vært behandlet i utlandet, bør forsvareren skaffe: – den utenlandske dommen i fulltekst – dokumentasjon på rettskraft eller endelighet – tiltale eller annen beskrivelse av faktum – opplysninger om reaksjonen – dokumentasjon på at reaksjonen er fullbyrdet, under fullbyrding eller bortfalt – eventuelle avgjørelser om anke – autorisert oversettelse ved behov.

Dette materialet bør sammenholdes med den norske tiltalen.

Rettens oppgave er ikke bare å unngå dobbelt straff

Ne bis in idem beskytter også mot selve belastningen ved ny forfølgning. Derfor bør spørsmålet tas opp tidlig, ikke først etter en ny hovedforhandling.

Hvis § 8 stenger saken, er poenget nettopp at den siktede ikke skal måtte gå gjennom en ny full straffeprosess for samme forhold.

En utenlandsk dom kan dermed være langt mer enn et straffutmålingsmoment. I riktig sak kan den være en prosessuell sperre mot hele den norske strafforfølgningen.

En henleggelse er ikke automatisk en «endelig dom»

Det bør også skilles mellom en utenlandsk dom og andre avslutningsmåter. Ordlyden i § 8 tar utgangspunkt i at det er avsagt endelig dom. En utenlandsk henleggelse eller beslutning om ikke å gå videre kan derfor ikke uten videre behandles som om den hadde samme virkning. I saker som berøres av internasjonale avtaler kan det likevel være nødvendig å undersøke nærmere hvilken rettskraft den konkrete avgjørelsen har etter det relevante regelverket. Forsvareren bør sikre selve avgjørelsen og dokumentasjon av dens rettsvirkninger, fremfor å bygge innsigelsen bare på betegnelsen som brukes i det utenlandske systemet.

Kilder: – Straffeloven § 8: https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/%C2%A78 – Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 13.5.7 og merknadene til § 8: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-90-2003-2004-/id179300/ – NOU 2022: 15, punkt 8.12 om dobbeltstraff: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-15/id2940830/ – Lov om overføring av domfelte, europeiske straffedommers rettsvirkninger: https://lovdata.no/lov/1991-07-20-67

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.