En av de vanligste misforståelsene i straffesaker er at et regelbrudd automatisk betyr at noen kan straffes. Det gjør det ikke. Strafferetten krever som hovedregel både at den objektive handlingen omfattes av et straffebud, og at personen har utvist den skyldformen loven krever.

Dette får særlig stor betydning når straffebudet står utenfor straffeloven. Straffeloven § 1 fastsetter nemlig at den alminnelige delen gjelder for alle straffbare handlinger dersom ikke noe annet er bestemt eller følger av tolking. Dermed følger også hovedregelen om skyldkrav i straffeloven § 21 med inn i spesiallovgivningen.

Hovedregelen er forsett

Etter straffeloven § 21 rammer straffelovgivningen bare forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt. Forsett er derfor utgangspunktet.

Straffeloven § 22 beskriver flere former for forsett. Grovt forenklet kan en person ha handlet forsettlig dersom handlingen var tilsiktet, dersom personen visste at handlingen sikkert eller mest sannsynlig ville oppfylle straffebudets vilkår, eller dersom personen holdt dette for mulig og likevel valgte å handle.

Dette er noe annet enn å være uforsiktig.

Dersom en særlov også skal ramme uaktsomme handlinger, må dette ha rettslig grunnlag. Mange særlover sier uttrykkelig at uaktsomhet er tilstrekkelig. Andre bestemmelser krever grov uaktsomhet. Det sentrale poenget er at påtalemyndigheten ikke kan hoppe over skyldspørsmålet.

Et objektivt regelbrudd er ikke hele saken

Tenk deg at et tilsyn, politiet eller en annen myndighet påviser at en regel er overtrådt. Dokumentasjonen kan være klar: Et krav ble ikke fulgt, en frist ble oversittet, en opplysning var feil eller en bestemt handling fant sted.

I en forvaltningssak kan dette være nok til å konstatere at regelverket ikke ble fulgt. I en straffesak oppstår et nytt spørsmål: Kan overtredelsen bebreides den konkrete personen på den måten straffebudet krever?

Hvis straffebudet krever forsett, må påtalemyndigheten bevise forsett utover rimelig tvil. Det er ikke nok å bevise at den siktede «burde ha visst».

Hvis loven rammer uaktsomhet, må det vurderes om personen handlet i strid med kravet til forsvarlig opptreden og kan bebreides ut fra sine personlige forutsetninger, jf. straffeloven § 23.

Kreves grov uaktsomhet, er terskelen høyere. Da må handlingen være svært klanderverdig og gi grunnlag for sterk bebreidelse.

Hvorfor § 1 er sentral

Straffeloven § 1 gjør at disse reglene får et bredt anvendelsesområde. Forarbeidene understreker at den alminnelige delen gjelder også for straffebestemmelser utenfor straffeloven. Da den nye straffeloven ble satt i kraft, måtte lovgiver faktisk gjennomgå spesiallovgivningen nettopp fordi § 21 etablerte forsett som alminnelig skyldkrav for all straffelovgivning.

Dette viser hvor viktig skyldspørsmålet er. Lovgiver kunne ikke bare anta at gamle særlover skulle fortsette å ramme uaktsomhet. Der uaktsomhetsansvar var ønsket, måtte dette sikres rettslig.

Hva betyr dette for den som er siktet?

Den siktede bør ikke nøye seg med å lese politiets beskrivelse av hendelsen. Det må avklares nøyaktig:

Hva er den objektive gjerningsbeskrivelsen? Hvilket skyldkrav gjelder? Hva måtte den siktede ha forsett eller uaktsomhet om? Hvilke faktiske opplysninger bygger påtalemyndigheten på når den mener skyldkravet er oppfylt? Finnes det alternative forklaringer som skaper rimelig tvil?

Det siste spørsmålet er ofte avgjørende. Skyld handler om personens bevissthet, kunnskap, vurderinger og handlemåte på handlingstidspunktet. Slike forhold må ofte utledes av ytre omstendigheter. Nettopp derfor må bevisbildet undersøkes kritisk.

Feil, misforståelser og kompliserte regelverk

Spesiallovgivning kan være omfattende og teknisk. En person kan handle i et regelverk med mange forskrifter, unntak, tillatelser eller faglige standarder. Det kan være relevant for vurderingen av skyld.

At et regelverk er komplisert fritar ikke automatisk for straff, og uvitenhet om lovens innhold er heller ikke uten videre straffriende. Men graden av kunnskap og hva personen faktisk hadde grunn til å forstå, kan få stor betydning når retten vurderer forsett eller uaktsomhet.

Det er også viktig å skille mellom faktisk villfarelse og rettsvillfarelse. Dersom personen tok feil av de faktiske forholdene, kan dette påvirke om forsett foreligger. Dersom personen kjente faktum, men misforsto rettsreglene, må saken vurderes etter reglene om rettsuvitenhet i straffeloven § 26.

Særloven kan ha egne regler

Straffeloven § 1 sier samtidig at den alminnelige delen kan fravikes dersom annet er bestemt i eller i medhold av lov eller følger av tolking.

Det betyr at man alltid må kontrollere den konkrete særloven. Den kan ha et særskilt skyldkrav, et eget ansvarssystem eller bestemmelser som påvirker hvordan straffelovens hovedregler skal brukes.

Det er derfor farlig å generalisere. To straffebud som ligner på hverandre kan ha forskjellige skyldkrav.

Påtalemyndigheten har bevisbyrden

I en straffesak er det påtalemyndigheten som må bevise alle vilkår for straffansvar. Det gjelder også skyldkravet.

Den siktede skal ikke bevise sin uskyld. Dersom det etter bevisførselen står igjen rimelig tvil om personen handlet med nødvendig forsett eller uaktsomhet, skal tvilen komme den tiltalte til gode.

I saker etter spesiallovgivningen kan dette bli et hovedtema. Dokumentene kan vise at en regel faktisk ble brutt, men saken kan likevel mangle det nødvendige beviset for subjektiv skyld.

Derfor er § 1 mer enn en teknisk henvisningsregel. Den sørger for at grunnleggende krav til straffansvar også beskytter den som tiltales etter regler utenfor straffeloven.

Hva må skylden dekke?

Det er heller ikke nok å konstatere at den siktede generelt handlet med vilje. Forsettet må knyttes til de faktiske omstendighetene som gjør handlingen straffbar. Hvis straffebudet eksempelvis bygger på bestemte egenskaper ved en gjenstand, en bestemt rolle, en bestemt mengde eller en bestemt situasjon, må det undersøkes hva den siktede visste eller holdt for mulig om nettopp disse forholdene.

Her kan detaljene bli avgjørende. Påtalemyndigheten kan ha sikre bevis for den ytre handlingen, men langt svakere bevis for hva den siktede oppfattet på handlingstidspunktet. Dokumenter, meldinger, arbeidsdeling, instrukser og muntlig informasjon kan derfor ha betydning ikke bare som bakgrunn, men som bevis for eller mot skyld.

En presis forsvarsvurdering bør derfor dele saken opp i hvert enkelt vilkår i straffebudet og spørre hvilken skyldform som må dekke hvert vilkår. Først da kan man vite om påtalemyndigheten faktisk har bevist straffansvar.

Rettskilder

Straffeloven §§ 1 og 21–26. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), særlig merknadene til §§ 1 og 21. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009), punkt 14.4.3.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.