At en handling oppfyller ordlyden i et straffebud betyr ikke alltid at handlingen er straffbar. Strafferetten kjenner flere situasjoner hvor en handling som normalt ville vært ulovlig, likevel er lovlig. De mest kjente er nødrett og nødverge.

Dette kan få betydning også når saken gjelder et straffebud utenfor straffeloven. Årsaken er straffeloven § 1. Den slår fast at bestemmelsene i straffelovens første del gjelder for alle straffbare handlinger når ikke noe annet er bestemt eller følger av tolking.

Reglene om nødrett i § 17 og nødverge i § 18 ligger i første del. Som utgangspunkt følger de derfor med inn i spesiallovgivningen.

Hvorfor dette er viktig for den som er anklaget

I etterforskningen er det ofte enkelt å beskrive en handling isolert: En person tok seg inn et sted, brukte makt, flyttet en gjenstand, unnlot å følge en regel, kjørte et kjøretøy eller brøt et forbud.

Men straffbarheten kan ikke alltid vurderes uten situasjonen rundt handlingen.

Dersom handlingen ble foretatt for å avverge en fare eller et ulovlig angrep, kan den rettslige vurderingen bli en helt annen.

For den siktede er det derfor avgjørende at etterforskningen ikke reduserer hendelsen til bare det som objektivt skjedde. Bakgrunnen, tidsnøden, risikoen, tilgjengelige alternativer og hva personen oppfattet i øyeblikket, kan være sentrale deler av forsvarssaken.

Nødrett – når en fare må avverges

Straffeloven § 17 fastsetter at en handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den foretas for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og skaderisikoen som avverges er langt større enn skaderisikoen ved handlingen.

Nødrett handler altså om en interesseavveining.

Det må foreligge en reell fare. Det må vurderes om faren kunne vært håndtert på en annen rimelig måte. Og det må være en tydelig overvekt i favør av den interessen som ble reddet.

Dette er konkrete vurderinger. Det finnes ikke én generell regel om hvor mye en person kan gjøre i en nødssituasjon.

For den siktede blir dokumentasjon av situasjonen viktig. Vitner, bilder, meldinger, tidslinjer, nødtelefoner og andre opplysninger kan vise hvor akutt faren var og hvilke alternativer som faktisk eksisterte.

Nødverge – forsvar mot et ulovlig angrep

Nødverge etter § 18 gjelder når en handling foretas for å avverge et ulovlig angrep, ikke går lenger enn nødvendig og ikke åpenbart går ut over det som er forsvarlig.

Det sentrale er ikke bare om den siktede brukte makt eller ellers gjorde noe som normalt rammes av et straffebud. Spørsmålet er om handlingen skjedde som et forsvar mot et ulovlig angrep, og om reaksjonen holdt seg innenfor nødvergens rammer.

I slike saker kan de første sekundene være avgjørende.

Hvem startet hendelsen? Var angrepet avsluttet? Kunne den siktede trekke seg unna? Hvor farlig fremsto situasjonen? Hvilke midler ble brukt? Hvor lenge fortsatte motreaksjonen?

Det er typiske spørsmål retten kan måtte ta stilling til.

§ 1 kobler disse reglene til særlovgivningen

Nødrett og nødverge forbindes ofte med voldssaker etter straffeloven. Men § 1 gjør at tankegangen ikke nødvendigvis stopper der.

Dersom en handling etter en særlov ellers ville vært straffbar, må det vurderes om en generell straffrihetsgrunn kommer til anvendelse. Dette gjelder så langt særloven ikke har en særregel som går foran.

Forarbeidene til § 1 understreker at den alminnelige delen gjelder også for handlinger som bedømmes etter spesiallovgivningen. Det er nettopp en av funksjonene til bestemmelsen: De grunnleggende reglene om når et menneske kan straffes skal ikke forsvinne bare fordi lovgiver har plassert straffebudet i en annen lov.

Et eksempel på problemstillingen

Se for deg en person som bryter en regel for å avverge en umiddelbar fare for alvorlig skade. Det kan hende den objektive overtredelsen er helt klar. Personen innrømmer kanskje også handlingen.

Det betyr likevel ikke at en tilståelse av selve handlingen er det samme som en erkjennelse av straffskyld.

Hvis handlingen var lovlig etter nødrettsregelen, foreligger det ikke straffansvar for den handlingen. Derfor er det viktig å skille mellom faktum og den rettslige konklusjonen.

Det samme gjelder ved nødverge. En person kan erkjenne å ha slått, dyttet eller ødelagt noe uten dermed å erkjenne at handlingen var rettsstridig.

Bevisene må vurderes fra situasjonen slik den fremsto

I nødretts- og nødvergesaker kan etterpåklokskap være problematisk. Retten må vurdere den konkrete situasjonen, ikke bare hvordan den fremstår når alle fakta senere er kjent.

Hva oppfattet den siktede der og da? Hvilken tid hadde personen til rådighet? Hvilke handlingsalternativer fremsto som realistiske?

Dette betyr ikke at enhver subjektiv frykt gjør handlingen lovlig. Men den faktiske situasjonen og personens oppfatning av den må undersøkes grundig.

Når bør forsvareren reagere?

Hvis politiets saksfremstilling bare beskriver den påståtte overtredelsen, men nesten ingenting om faren eller angrepet som gikk forut, kan etterforskningen være for snever.

Da bør det vurderes om det finnes bevis som belyser hele hendelsesforløpet.

Straffeloven § 1 er i denne sammenheng en påminnelse om at den konkrete særbestemmelsen ikke er hele strafferetten. Før man kan konkludere med straffskyld, må også de alminnelige straffrihetsgrunnene vurderes.

For den som er siktet kan det være helt avgjørende.

Straffrihetsgrunn er noe annet enn en unnskyldning

Det er også viktig å bruke riktige begreper. Nødrett og nødverge er ikke bare forhold som kan gi lavere straff. Når vilkårene er oppfylt, er handlingen lovlig. Det er derfor en prinsipielt annen situasjon enn når noen har begått et straffbart forhold, men ber om en mildere reaksjon.

Dette skillet kan få betydning allerede i politiavhøret. En person kan uten problemer erkjenne den fysiske handlingen, men samtidig bestride straffskyld fordi handlingen skjedde i en nødssituasjon. En presis forklaring om tidslinje, fare, angrep og handlingsalternativer kan derfor være langt viktigere enn en generell diskusjon om hvorvidt personen «angrer».

For forsvareren er oppgaven å sørge for at de faktiske forutsetningene for straffrihetsregelen blir etterforsket like grundig som selve overtredelsen. Hvis bevis som belyser nødssituasjonen forsvinner, kan et avgjørende forsvarstema bli vanskeligere å dokumentere senere.

Rettskilder

Straffeloven §§ 1, 17 og 18. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), særlig om den alminnelige delens anvendelse på spesiallovgivningen.

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.