En person kan bli siktet selv om han eller hun ikke selv har utført hele handlingen politiet etterforsker. Det kan også reises sak selv om det påståtte lovbruddet aldri ble fullført. Da oppstår spørsmål om medvirkning og forsøk.
Når straffebudet står i en særlov, kan det være vanskelig å se hvor disse reglene kommer fra. Svaret finnes ofte i straffeloven § 1. Bestemmelsen gjør straffelovens første del anvendelig på alle straffbare handlinger med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov eller følger av tolking.
Dermed kan både medvirkningsregelen i § 15 og forsøksregelen i § 16 få betydning også når den konkrete straffebestemmelsen står et helt annet sted i lovverket.
Medvirkning etter § 15
Straffeloven § 15 fastsetter som hovedregel at et straffebud også rammer den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt.
Det betyr at straffansvar ikke er forbeholdt den som fysisk utfører hovedhandlingen. En person kan etter omstendighetene holdes ansvarlig for å ha bidratt til at en annen gjennomfører lovbruddet.
Men «medvirkning» er ikke et ord som kan brukes uten nærmere analyse. Det må påvises et faktisk bidrag som rettslig sett er tilstrekkelig til å knytte personen til lovbruddet, og de subjektive vilkårene må være oppfylt.
For en siktet er dette viktig fordi politiets beskrivelser ofte kan være bredere enn det rettslige medvirkningsansvaret. At noen var til stede, kjente de involverte eller hadde kommunikasjon med dem, er ikke i seg selv nok til å konstatere straffansvar.
Det må spørres hva personen faktisk gjorde, hvilken betydning handlingen hadde, hva personen visste og hva vedkommende hadde forsett om.
Medvirkningsansvaret må individualiseres
I saker med flere involverte kan bevisbildet fort bli kollektivt. Politiet beskriver kanskje en gruppe, et selskap, et miljø eller en felles aktivitet. Strafferetten krever likevel individuell vurdering.
Hver siktet må vurderes ut fra sine egne handlinger og sin egen skyld.
Dette er særlig viktig der den aktuelle særloven retter seg mot en bestemt pliktsubjekt, for eksempel en innehaver, arbeidsgiver, ansvarlig leder eller annen person med en særskilt rolle. Det må da undersøkes om og hvordan den alminnelige medvirkningsregelen får anvendelse, og om særlovens system tilsier begrensninger.
Straffeloven § 1 åpner nettopp for at noe annet kan følge av lov eller tolking. Man kan derfor ikke automatisk anta at § 15 skal brukes på nøyaktig samme måte i alle særlover.
Forsøk etter § 16
Forsøksansvar har andre vilkår. Etter § 16 kan forsøk straffes når lovbruddet kan medføre fengsel i ett år eller mer, personen har forsett om å fullbyrde lovbruddet og har foretatt noe som leder direkte mot utføringen.
Dette innebærer flere kontrollpunkter.
For det første må strafferammen være høy nok. For det andre kreves forsett om fullbyrdelse. Uaktsomt forsøk er ikke et vanlig strafferettslig begrep; forsøksansvaret bygger på at personen faktisk har hatt et forsett om å gjennomføre lovbruddet.
For det tredje må handlingene ha kommet langt nok. Forberedelser er ikke automatisk forsøk. Det må foreligge en handling som etter en konkret vurdering leder direkte mot utføringen.
Grensen mellom forberedelse og forsøk kan derfor være avgjørende.
Frivillig tilbaketreden
Straffeloven § 16 fastsetter også at den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, likevel ikke straffes for forsøk.
Dette er en regel som lett kan overses hvis oppmerksomheten bare rettes mot særlovens straffebud.
For den siktede må hendelsesforløpet derfor kartlegges nøye. Hvorfor ble handlingen ikke fullført? Stanset personen av egen vilje, eller fordi gjennomføring ble umulig? Ble virkningen aktivt avverget?
Svarene kan få direkte betydning for straffansvaret.
Når særloven gjør unntak
Både § 15 og § 16 inneholder selv reservasjoner for tilfeller hvor «annet er bestemt». Straffeloven § 1 gjør i tillegg klart at første del kan fravikes gjennom lov, forskrift med hjemmel i lov eller tolking.
Det betyr at den konkrete særloven alltid må undersøkes.
En bestemmelse kan for eksempel ha en egen forsøksregel. I andre tilfeller kan lovens oppbygning eller formål tilsi at et generelt medvirkningsansvar får en annen rekkevidde enn ellers.
Dette må avgjøres ved rettskildemessig analyse, ikke ved antakelser.
Hvorfor dette er særlig viktig under etterforskningen
I en tidlig fase kan politiet bruke brede formuleringer: «deltok», «bidro», «var med på», «tilrettela» eller «forsøkte». Slike ord er ikke i seg selv juridiske konklusjoner.
Den siktede og forsvareren bør be om å få vite hvilket konkret handlingsbidrag som påstås, hvordan dette knyttes til straffebudet, og hvilken skyldform påtalemyndigheten mener foreligger.
I en forsøkssak bør det i tillegg avklares hva politiet mener var den planlagte fullbyrdede handlingen, hvilke konkrete skritt som var tatt, og hvorfor grensen for straffbart forsøk skal anses passert.
Det kan være stor avstand mellom mistanke og bevist straffansvar.
§ 1 gjør helhetsvurderingen nødvendig
Straffeloven § 1 sørger for at straffebud utenfor straffeloven ikke står alene. Reglene om medvirkning og forsøk kan både utvide og begrense ansvaret.
For den som er anklaget, ligger rettssikkerheten i at vilkårene analyseres presist. Man kan ikke dømmes fordi man befant seg i nærheten av et lovbrudd, fordi andre gjorde noe straffbart eller fordi politiet mener at en plan «nesten» ble gjennomført.
Straffansvar krever at vilkårene for den konkrete ansvarstypen er bevist for den enkelte.
Strafferammen kan avgjøre om forsøk i det hele tatt er straffbart
I særlovgivningen er det særlig viktig å kontrollere strafferammen. Hovedregelen i § 16 krever at det fullbyrdede lovbruddet kan medføre fengsel i ett år eller mer. Dersom straffebudet bare åpner for en lavere reaksjon, følger det ikke automatisk forsøksansvar av straffeloven.
Særloven kan riktignok ha en egen forsøksbestemmelse, og nettopp derfor må regelverket leses samlet. Det er ikke tilstrekkelig at politiet bruker ordet «forsøk» i siktelsen eller anmeldelsen.
Også ved medvirkning må man være oppmerksom på at hovedpersonens ansvar og medvirkerens ansvar ikke nødvendigvis blir identiske i bevismessig forstand. Det må bevises hva medvirkeren selv forsto og sluttet seg til. Dersom hovedhandlingen utviklet seg i en annen retning enn det medvirkeren hadde forsett om, kan dette begrense ansvaret.
Rettskilder
Straffeloven §§ 1, 15 og 16. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), særlig punkt 13.2 og merknadene til § 1. Straffelovens forarbeider til reglene om medvirkning og forsøk.
Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.