Når norske myndigheter vil strafforfølge en handling som er begått i utlandet, er et av de første spørsmålene om handlingen også var straffbar der den fant sted. Straffeloven § 5 første ledd nr. 1 bygger på prinsippet om dobbelt straffbarhet: norsk straffelov kan anvendes når handlingen er straffbar både etter norsk rett og etter loven i gjerningslandet.

For den som er siktet, kan dette være et avgjørende forsvarspunkt. Dersom påtalemyndigheten bygger jurisdiksjonen på § 5 første ledd nr. 1, er det ikke tilstrekkelig å vise at handlingen ville vært straffbar dersom den hadde skjedd i Norge.

Hvorfor kreves dobbelt straffbarhet?

Kravet bygger blant annet på hensynet til forutberegnelighet. En person som befinner seg i et annet land, må i utgangspunktet kunne innrette seg etter rettsordenen der handlingen foretas. Norsk straffelovgivning skal ikke uten særskilt grunn følge norske borgere eller personer bosatt i Norge overalt i verden og gjøre norske regler universelt gjeldende.

Det innebærer ikke at den utenlandske og norske bestemmelsen må være identiske. Spørsmålet er om den konkrete handlingen er straffbar etter begge lands rett. Straffebudenes ordlyd, systematikk, skyldkrav og eventuelle straffrihetsgrunner kan derfor få betydning.

Det må vurderes konkret hva som er straffbart i utlandet

I praksis kan dette bli komplisert. Det er ikke nok å finne en utenlandsk paragraf med et navn som ligner den norske. Retten må vite om handlingen slik den faktisk er beskrevet i tiltalen, rammes av fremmed rett.

Det kan for eksempel være forskjeller i: – hvilken personkrets et straffebud beskytter – hvilket skyldkrav som kreves – om forsøk eller medvirkning er straffbart – hvilke aldersgrenser som gjelder – om handlingen er lovlig med samtykke – om det finnes unntak eller særlige straffrihetsgrunner.

For forsvareren kan dokumentasjon av fremmed rett derfor være like viktig som vitneførsel om hendelsen.

Jemen-dommen: utenlandsdelen kunne ikke straffes

HR-2017-2429-A er en sentral avgjørelse. Saken gjaldt mishandling i nære relasjoner som hadde startet i Jemen og senere fortsatt i Norge. Handlingene som var begått i Jemen, var ikke straffbare der.

Påtalemyndigheten argumenterte med at mishandlingen måtte ses som ett sammenhengende straffbart forhold, og at hele forholdet derfor kunne behandles etter norsk rett fordi det senere fortsatte i Norge.

Høyesterett godtok ikke dette som en generell løsning. Den utenlandske delen kunne ikke trekkes inn i norsk straffansvar bare fordi den inngikk i et fortsatt eller sammenhengende forhold som senere fortsatte i Norge. Kravet om dobbelt straffbarhet måtte respekteres.

Avgjørelsen illustrerer hvorfor geografien i tiltalen må tas på alvor. Hvis deler av et hendelsesforløp ligger utenfor norsk jurisdiksjon, kan disse delene måtte skjæres ut av skyldgrunnlaget.

England-dommen: norsk statsborgerskap var ikke nok

HR-2018-2044-A gjaldt en norsk statsborger som var dømt for mishandling av datteren mens familien bodde i England, og senere i Norge. Lagmannsretten hadde ikke avklart om handlingene i England var straffbare etter engelsk rett.

Høyesterett opphevet dommen. At tiltalte var norsk statsborger og hadde sterk tilknytning til Norge, var ikke tilstrekkelig. Når den aktuelle jurisdiksjonsregelen krevde dobbelt straffbarhet, måtte retten faktisk ta stilling til om vilkåret var oppfylt.

Dette er et viktig poeng: norsk statsborgerskap er et tilknytningsvilkår, men ikke et frikort for påtalemyndigheten til å se bort fra de øvrige vilkårene i § 5.

Nigeria-dommen viser en viktig grense

Samme dag avsa Høyesterett HR-2018-2043-A. Der var resultatet annerledes. Mishandlingen hadde startet i Norge. Familien hadde deretter et midlertidig opphold i Nigeria, hvor enkelte av handlingene ikke var straffbare.

Høyesterett kom til at hele det sammenhengende forholdet i den konkrete saken kunne behandles etter norsk rett. Saken lå altså annerledes enn Jemen- og England-sakene, hvor forholdet hadde startet i utlandet.

De tre avgjørelsene viser at det ikke er nok å spørre «skjedde noe i utlandet?». Det må undersøkes hvordan den straffbare enheten er bygget opp, hvor forholdet begynte, om utenlandsoppholdet var midlertidig, og om tiltalen gjelder en kollektivforbrytelse eller flere selvstendige handlinger.

Unntak fra dobbelt straffbarhet

§ 5 inneholder flere alternative jurisdiksjonsgrunnlag. Dersom handlingen faller inn under ett av disse, er det ikke nødvendigvis krav om at den også er straffbar i gjerningslandet.

Listen omfatter blant annet visse krigsforbrytelser, barne- og tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, omsorgsunndragelse, bestemte seksuallovbrudd, terrorhandlinger, enkelte hatefulle ytringer, korrupsjon og overtredelser av sanksjonsloven.

Det betyr at forsvareren ikke kan stoppe analysen ved å konstatere at gjerningslandet ikke straffer handlingen. Først må det avklares hvilket jurisdiksjonsalternativ påtalemyndigheten faktisk påberoper.

Hvilket tidspunkt gjelder for vurderingen?

Spørsmål om fremmed rett må knyttes til det aktuelle handlingstidspunktet. Dersom loven i gjerningslandet er endret, må det klarlegges hvilken regel som gjaldt da handlingen ble utført, og hvilken betydning senere endringer har.

I tillegg kommer straffeloven § 3 om lovendringer i tid. I internasjonale saker kan man derfor få to lag av tidsmessige spørsmål: hvilken norsk regel skal brukes, og hva var samtidig rettstilstanden i gjerningslandet?

Strafferammen i gjerningslandet er også relevant

Selv når dobbelt straffbarhet er oppfylt, kan fremmed rett få betydning for straffen. Etter § 5 sjette ledd kan norsk straff ved forfølgning etter paragrafen ikke overstige høyeste lovbestemte straff for tilsvarende handling i gjerningslandet.

En korrekt vurdering av fremmed rett kan dermed påvirke både om personen kan dømmes og hvor strengt vedkommende kan straffes.

Hva bør den siktede være oppmerksom på?

Dersom tiltalen omfatter hendelser i utlandet, bør man be om en presis angivelse av hvor hvert forhold skal ha funnet sted og hvilket jurisdiksjonsgrunnlag som påberopes. Det bør videre kreves et etterprøvbart grunnlag for påtalemyndighetens beskrivelse av utenlandsk rett.

Dobbelt straffbarhet er ikke et sidepunkt som først vurderes ved straffutmålingen. Der vilkåret gjelder, er det en del av grunnlaget for norsk straffekompetanse. Mangler vilkåret, kan resultatet være at hele eller deler av tiltalen faller utenfor norsk straffansvar.

Kilder: – Straffeloven § 5: https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/%C2%A75 – Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), punkt 13.5.5: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-90-2003-2004-/id179300/ – HR-2017-2429-A: https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/2017/hoyesterett-straff/norsk-straffelov/ – HR-2018-2043-A: https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/2018/hoyesterett-straff/mishandling-i-nare-relasjoner-i-land-der-handlingen-ikke-var-straffbar/ – HR-2018-2044-A: https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/2018/hoyesterett-straff/straffelovens-stedlige-virkeomrade-se-ogsa-sak-nr.-18-100677str-hret

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.