Når en norsk domstol først har jurisdiksjon etter straffeloven § 5, er det lett å tro at straffen deretter fastsettes helt etter norske regler og norske straffenivåer. Slik er det ikke alltid.

Straffeloven § 5 sjette ledd fastsetter en uttrykkelig begrensning: Ved strafforfølgning etter paragrafen kan straffen ikke overstige høyeste lovbestemte straff for en tilsvarende handling i landet der den ble foretatt.

For den tiltalte kan dette være et selvstendig og viktig straffutmålingsspørsmål.

Hvorfor finnes begrensningen?

Høyesterett forklarte i HR-2020-1340-A at regelen er begrunnet i at strafforfølgning for handlinger utført i et annet land har et visst preg av suverenitetsutøvelse overfor dette landet.

Norge kan med andre ord ha rett til å behandle saken, men skal ikke uten videre gå lenger enn den lovbestemte maksimumsstraffen i staten hvor handlingen faktisk ble foretatt.

Dette er en rettslig grense, ikke bare et moment som retten kan velge hvor mye vekt den vil gi.

Maksimumsstraff er ikke det samme som vanlig straffenivå

Det er viktig å skille mellom høyeste lovbestemte straff og hva domstolene i gjerningslandet vanligvis ville idømme.

HR-2020-1340-A illustrerer dette. Forsvareren anførte at det burde legges vekt på hvilken straff tiltalte antakelig ville ha fått i Libanon. Høyesterett avviste at utenlandsk straffutmålingspraksis i et land tiltalte hadde tilknytning til i seg selv var relevant.

§ 5 sjette ledd gjelder den lovbestemte maksimumsstraffen for tilsvarende handling i landet der handlingen ble foretatt.

Det er altså ikke et generelt prinsipp om at norsk domstol skal kopiere gjerningslandets straffenivå.

Hva er en «tilsvarende handling»?

Dette kan være vanskeligere enn ordlyden først gir inntrykk av.

Straffebud er bygget opp forskjellig fra land til land. En handling som i Norge rammes av ett straffebud, kan i et annet land være delt mellom flere bestemmelser. Skyldkrav og kvalifikasjonsmomenter kan være forskjellige.

Forsvareren bør derfor ikke nøye seg med en tabell over lovbruddsnavn. Den faktiske handlingen som ligger til grunn for tiltalen må sammenholdes med den utenlandske regelen.

Det kan kreve juridisk sakkyndighet eller annen pålitelig dokumentasjon av fremmed rett.

Flere land i samme straffesak

En tiltale kan omfatte handlinger i flere land, med forskjellige maksimumsstraffer.

Da kan det være nødvendig å vurdere § 5 sjette ledd separat for hvert forhold. En samlet norsk straff må fortsatt bygge på de grensene som gjelder for de enkelte lovbruddene.

HR-2026-504-A viser hvordan utenlandske strafferammer og straffenivåer kan bli praktisk viktige når norske domstoler behandler forhold som også hører hjemme i en annen stat.

Saken gjaldt en sjåfør som hadde fraktet 709 kilo hasj fra Tyskland til Sverige og 290 kilo av partiet videre til Norge. Etter anmodning fra svensk påtalemyndighet overtok Norge strafforfølgningen av innførselen til Sverige.

Høyesterett måtte fastsette en samlet straff for den svenske og norske delen. Det norske forholdet kvalifiserte etter norsk nivå til strengere straff enn det svenske forholdet, og dette fikk betydning for anvendelsen av straffskjerpelsesprinsippet.

Overført strafforfølgning og § 5

Internasjonalt samarbeid kan innebære at Norge overtar en straffesak som opprinnelig naturlig hører hjemme i et annet land.

For den tiltalte endrer ikke det behovet for å kontrollere jurisdiksjon, påtalekompetanse og strafferettslige begrensninger. En overføring av saken betyr ikke at alle utenlandske rettslige rammer blir irrelevante.

HR-2026-504-A illustrerer også at det kan oppstå spørsmål om påtalekompetanse når et utenlandsk forhold behandles sammen med norske forhold.

Maksimumsregelen og dobbelt straffbarhet er ulike spørsmål

Dobbelt straffbarhet etter § 5 første ledd nr. 1 gjelder om handlingen kan strafforfølges i Norge på dette grunnlaget.

Sjette ledd gjelder hvor streng straff som kan idømmes når forfølgningen skjer etter § 5.

Det er derfor to forskjellige vurderinger. Selv om jurisdiksjonen bygger på et av de særskilte alternativene som ikke forutsetter dobbelt straffbarhet, må sjette ledd fortsatt undersøkes etter ordlyden.

I praksis kan dette reise kompliserte spørsmål dersom gjerningslandet ikke har en direkte parallell straffebestemmelse.

Hvilken utenlandsk lovversjon skal brukes?

Handlingstidspunktet er sentralt. Dersom gjerningslandet senere har endret strafferammen, kan det oppstå spørsmål om hvilken regel som skal legges til grunn.

Samtidig må straffeloven § 3 om lovgivningens virkeområde i tid vurderes på norsk side. Internasjonale saker kan derfor kreve en detaljert tidsmessig analyse av begge lands lovgivning.

Påtalemyndigheten må dokumentere grunnlaget

Den tiltalte bør ikke måtte akseptere en udokumentert påstand om at «strafferammen er omtrent den samme». Når maksimumsstraffen i fremmed rett kan sette en rettslig grense for norsk dom, må opplysningene være etterprøvbare.

Det bør fremgå hvilken utenlandsk bestemmelse som anvendes, hvilken strafferamme den hadde og hvorfor den gjelder en «tilsvarende handling».

Forsvarerens praktiske kontroll

Før prosedyren om straff bør forsvareren avklare: – hvilket land hver handling er foretatt i – om forfølgningen skjer etter § 5 – hvilket utenlandsk straffebud som tilsvarer handlingen – den lovbestemte maksimumsstraffen – eventuelle endringer i utenlandsk rett – hvordan grensen påvirker samlet straff.

Internasjonal jurisdiksjon kan utvide Norges mulighet til å føre saken. § 5 sjette ledd minner samtidig om at denne kompetansen har grenser. For den tiltalte kan fremmed rett derfor bli et vern også etter at spørsmålet om skyld er avgjort.

Fremmed rett er et bevisspørsmål som må håndteres konkret

Når strafferammen i et annet land kan begrense norsk straff, blir innholdet i fremmed rett en del av det rettslige beslutningsgrunnlaget. Oversettelser av enkeltbestemmelser er ikke alltid tilstrekkelige. Det kan være nødvendig å avklare definisjoner, kvalifiserte former, forsøk, medvirkning og hvordan maksimumsstraffen beregnes etter det aktuelle landets system. Forsvareren bør kontrollere både kilden og tidspunktet for den utenlandske lovteksten. En feil identifikasjon av «tilsvarende handling» kan gi en uriktig øvre ramme for reaksjonen, selv om den norske skyldvurderingen for øvrig er korrekt.

Kilder: – Straffeloven § 5 sjette ledd: https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/%C2%A75 – HR-2020-1340-A, særlig avsnitt 60: https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/2020/hoyesterett-straff/hr-2020-1340-a/ – HR-2026-504-A: https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/avgjorelser-2026/hoyesterett—straff/HR-2026-504-A/

Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om forsvarer i straffesaker.