Når en forsvarer blir oppnevnt for en mindreårig mistenkt i en straffesak, oppstår et viktig og ofte praktisk spørsmål: Skal forsvareren ta direkte kontakt med barnet, eller bør første henvendelse skje gjennom vergen?
Den juridiske og etiske vurderingen er sammensatt, og berører både barnets prosessuelle rettigheter og vergenes rolle som rettslig representant.
Barnets rett til forsvarer – et selvstendig vern
Etter straffeprosessloven § 95 første ledd har enhver som er siktet i en straffesak, rett til å la seg bistå av forsvarer. Dette gjelder også for mindreårige. Barn har dermed en grunnleggende rett til å motta uavhengig og konfidensiell bistand fra forsvarer – uten at dette nødvendigvis skal kanaliseres gjennom eller kontrolleres av vergen.
Denne retten støttes også av:
- Barnekonvensjonen art. 40, som krever at barn skal få rettslig bistand «på en måte som er tilpasset barnets alder og situasjon».
- EMK art. 6, som oppstiller krav om «rettferdig rettergang», inkludert rett til forsvarer.
Dette innebærer at barn i utgangspunktet skal kunne ha direkte kontakt med sin forsvarer, og at denne kontakten er underlagt fortrolighet på linje med voksne klienters rettigheter.
Vergenes prosessuelle rolle
Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at mindreårige – i henhold til straffeprosessloven § 83 – ikke har prosessuell handleevne alene. Det er vergen som må opptre på barnets vegne i prosessuelle spørsmål, som for eksempel:
- Å gi samtykke til bruk av enkelte etterforskningsskritt.
- Å inngå påtaleunnlatelse eller samtykke til tilståelsesdom.
- Å erklære rettsmidler.
Dette innebærer at vergen må involveres og informeres, særlig i innledende faser av saken, og ved beslutninger som får prosessuelle eller rettslige konsekvenser.
Anbefalt fremgangsmåte for forsvarer
For å ivareta både barnets rett til konfidensiell forsvarerbistand og vergens lovbestemte rolle, er det anbefalt at forsvareren:
- Først kontakter vergen, med informasjon om sin rolle, oppnevnelsen og hensikten med kontakt.
- Klart varsler at man vil ta kontakt med barnet, for å sikre at klienten får oppfylt sin rett til forsvarer.
- Deretter kontakter barnet direkte, i tråd med god forsvarerskikk, med kommunikasjon tilpasset alder og modenhet.
Dette gir både foreldrene/vergen nødvendig trygghet og sikrer at klienten får nødvendig informasjon og støtte – i tråd med både rettslige forpliktelser og barnets behov for tillit til egen forsvarer.
Unntak: Når vergen ikke skal involveres først
Det finnes unntak fra hovedregelen om å gå via vergen først. Dersom vergen er involvert i saken, har motstridende interesser eller det foreligger fare for påvirkning, kan det være riktig – og nødvendig – å kontakte barnet uten forhåndsvarsling til vergen. I slike tilfeller må forsvarer dokumentere vurderingen, og eventuelt informere barneverntjenesten eller domstolen.
Kilder:
- Straffeprosessloven §§ 83 og 95
- Påtaleinstruksen § 9-2
- EMK art. 6
- Barnekonvensjonen art. 40
- Riksadvokatens rundskriv RA-2021-1577, RA-2014-10
- NOU 2016:24 – Ny straffeprosesslov