Saken og rettslig ramme
- Avgrensning av straffeloven §§ 57 og 58 i lys av lang fengselsstraff
- Krav til begrunnelse for kontaktforbud rettet mot barn
- Samspillet med straffeprosessloven ved ankeutvalgets kontroll
Lagmannsretten idømte en samlet fengselsstraff på 11 år for flere alvorlige seksuallovbrudd og mishandling i nære relasjoner. I tillegg ble det fastsatt kontaktforbud overfor tidligere ektefelle på ubestemt tid og overfor parets tre barn i fem år. Høyesteretts ankeutvalg tok ikke saken under full behandling for straffutmålingen, men grep inn mot vurderingen av kontaktforbudet overfor barna. Den sentrale rettslige problemstillingen var ikke om kontaktforbud kan benyttes ved domfellelse for slike overtredelser – det følger allerede av lovens system – men hvordan tidsdimensjonen skal håndteres når hovedstraffen er lang, og når loven samtidig bestemmer at fristen for rettighetstap ikke løper mens den domfelte soner.
I ankeutvalgets kontroll står tre rettslige hensyn i front. For det første krever straffeloven § 57 at forbud bare kan ilegges når det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil begå straffbare handlinger, forfølge eller krenke en annens fred. Risikoen må være reell og nærliggende. For det andre følger det av § 58 at rettighetstap – som kontaktforbud er en form for – løper fra rettskraft, men at fristen stanses under soning. For det tredje forutsetter forholdsmessighetsprinsippet at retten synliggjør at inngrepets heftelse står i et rimelig forhold til behovet for vern. Når fengselsstraffen er lang, utløser § 58 fjerde ledd en tidsforskyvning: et femårig kontaktforbud kan i praksis virke under hele soningstiden og deretter i fem år fra løslatelsen. Ankeutvalget konstaterte at lagmannsretten ikke hadde vurdert om det fortsatt forelå et beskyttelsesbehov så langt frem i tid.
Dommen illustrerer hvordan ordlyden i §§ 57 og 58 må anvendes samlet. Det holder ikke å fastslå at vilkårene for kontaktforbud er oppfylt på domstidspunktet. Retten må også belyse om og hvorfor vernbehovet vil bestå etter en lang soningsperiode. At kontaktforbud overfor voksne fornærmede ofte kan forsvares på grunnlag av historikk og risikoanalyser, fritar ikke retten fra å ta et separat og selvstendig stillingstakende for barn. Vurderingen må være konkret, oppdatert og tydelig på hva som begrunner et inngrep som i realiteten rekker et tiår frem i tid ved lange straffer.
Konsekvenser for praksis
- Skjerpet begrunnelseskrav ved kontaktforbud som reelt løper gjennom soning og videre tid
- Særskilt barnedimensjon: behov, utvikling og foreldrekontakt vurderes frem i tid
- Metodiske steg for domstolene ved utmåling av rettighetstap
HR-2025-1487-U pålegger ingen ny terskel for å idømme kontaktforbud, men skjerper begrunnelseskravet når utmålingen – gjennom § 58 fjerde ledd – i praksis forlenger inngrepet betydelig. Retten må synliggjøre at vernbehovet vil foreligge ved løslatelse, og at forbudets lengde ikke blir uforholdsmessig i lys av utviklingen hos både domfelte og de som beskyttes. Dette er særlig påkrevd når forbudet retter seg mot barn, fordi barnets situasjon og relasjoner endrer seg over tid, og fordi lovgivningen ellers bygger på et utgangspunkt om å skjerme barn for unødige inngrep i familielivet.
Tre nummererte kontrollpunkter bør forankres i domsgrunnene når kontaktforbud vurderes i saker med lang fengselsstraff:
- Identifiser hvilket konkret risikoscenario som begrunner forbudet ved løslatelse, og dokumenter hvorfor risikoen antas å bestå etter en lang soningsperiode.
- Vurder forholdsmessigheten særskilt for barn: hvilke ulemper påfører forbudet barna over tid, og hvilke alternative eller tidsmessig begrensede tiltak kunne ivareta vernet?
- Begrunn den valgte lengden og eventuelle vilkår slik at retten viser at det er tatt stilling til tidsforskyvningen i § 58 fjerde ledd og muligheten for senere overprøving.
Når disse trinnene følges, reduseres risikoen for at dommen oppheves på grunn av mangelfulle grunner. Ankeutvalgets opphevelse gjaldt ikke fordi kontaktforbud som reaksjon er uegnet i slike saker, men fordi domsgrunnene ikke bar den ekstra byrden som § 58 legger på tidsspørsmålet. Det er forskjell på å pålegge forbud som virker umiddelbart i en kort periode, og å vedta et forbud som i realiteten kan strekke seg over store deler av en barndom.
Et annet poeng i dommen er at ankeutvalget ikke tillot anken over straffutmålingen for øvrig fremmet. Det markerer skillet mellom kontroll med begrunnelsen for et særskilt rettighetstap og de øvrige straffutmålingsspørsmålene. Det gir også en praktisk rettesnor: kontaktforbudet står på egne, begrunnede ben, og vurderingen kan felles selv der straffens lengde samlet sett blir stående. For domstolene betyr dette at arbeid med rettighetstap ikke kan underordnes hovedstraffen som et automatisk tillegg; det krever selvstendig vurdering og tydeliggjøring av risikobildet, inngrepets tyngde og tidsmessig rekkevidde.
For påtalemyndigheten har avgjørelsen to håndfaste implikasjoner. Når det prosederes på kontaktforbud overfor barn ved lang fengselsstraff, må prosedyren levere et materiale som gjør det mulig for retten å ta stilling til risikoen ved løslatelse – ikke bare ved domstidspunktet. Det kan omfatte risikovurderinger som sier noe om bortføringsfare, digital kontakt, tredjepersonskontakt og muligheten for vilkår som justerer forbudet (for eksempel geografisk avgrensning eller særskilte kommunikasjonskanaler for nødvendige beskjeder). Dernest bør påstanden opplyse om hvorfor fem år etter løslatelse – eller et annet tidsrom – er forholdsmessig, og hvordan overprøvingsadgangen kan innrettes i lys av barnets utvikling.
Forsvarere får med avgjørelsen en presis innfallsvinkel til å angripe utilstrekkelige begrunnelser. Innsigelsen bør rettes mot tidsperspektivet og forholdsmessigheten, ikke mot formålet med kontaktforbud generelt. Det er særlig virkningsanalyse ved løslatelse som skal etterspørres. Der begrunnelsen mangler, gir HR-2025-1487-U en tydelig hjemmel for opphevelse av forbudsposten alene, uten at hele straffutmålingen må undergis ny prøving.
Til sist har dommen en pedagogisk verdi for underinstansene. Den illustrerer hvordan et tilsynelatende formelt poeng om fristavbrudd under soning gir materielle rettsvirkninger for vurderingen av rettighetstap. Ved å skrive ut dette resonementet eksplisitt unngår man i fremtidige saker at kontaktforbud mot barn blir stående på et grunnlag som ikke er testet mot virkeligheten ved løslatelse. Det gagner både forutberegneligheten for domfelte og rettssikkerheten til de som forbudet skal beskytte.