Rammen for vurderingen: hva saken faktisk avgjør
- Grensedragningen for straffegjennomføringsloven § 45 første ledd første punktum
- Fellesstraffens metode når ny kriminalitet skjer i prøvetiden
- Straffenivå for de nye forholdene og betydningen av resttid
Saken gjelder straffutmåling i et forløp der domfelte både begikk ny kriminalitet mens han fortsatt sonet en lang narkotikadom i overgangsbolig, og senere begikk et nytt forhold i prøvetiden etter prøveløslatelse. Høyesterett foretar først en presis avgrensning: § 45 første ledd første punktum kan bare brukes når lovbruddet er begått av en prøveløslatt i selve prøvetiden. Lovbrudd begått under pågående soning faller utenfor. Avgjørelsen rydder dermed bort en praksis der hensynet til «systematikk» i regelverket kunne tolkes inn for å favne forhold under soning. Her holdes lovens ordlyd fast: det er «den prøveløslatte» og handling «i prøvetiden» som utløser mekanismen.
Når det først foreligger ny kriminalitet i prøvetiden, er utgangspunktet fellesdom med resttid. Resttiden inngår ikke ved ren addisjon, men som et sentralt element i den skjønnsmessige samletstraff-vurderingen. Høyesterett fremhever at det normalt skal få «konsekvenser av betydning» når vilkåret om å avstå fra ny kriminalitet i prøvetiden brytes, og at tidsnære lovbrudd etter løslatelse veier tungt. I den konkrete saken ble det lagt til grunn straffenivå i overkant av to år for overlevering av rundt et halvt kilo kokain, og seks til sju måneder for oppbevaring av om lag én kilo hasj. Disse nivåene ble brukt som utgangspunkt før fellesstraff ble fastsatt sammen med resttiden fra den tidligere dommen.
Tre praktiske konsekvenser følger av dette rammeverket:
- Lovbrudd under soning gir ikke hjemmel for § 45-omgjøring; tiltak må eventuelt søkes i andre regler (for eksempel påvirkning av prøveløslatelse).
- Lovbrudd i prøvetid åpner for fellesstraff der resttiden inngår som et tyngende moment, men normalt med en viss reduksjon.
- Straffenivået for de nye forholdene må fortsatt fastlegges konkret før samlet straff kalibreres mot resttidens lengde og bruddets grovhet.
Ordlyd, system og skjønn: slik virker § 45 i praksis
- Ordlyden binder: «prøveløslatt» og «i prøvetiden» avgrenser anvendelsen
- Fellesstraff ved prøvetidsbrudd bygger på skjønn, ikke mekanisk addisjon
- Tidspunkt, kvantum og karakter av de nye forholdene styrer tyngden
Det er ingen åpning for å tolke § 45 utvidende for å «fange opp» lovbrudd begått under soning. Høyesterett gjør det klart at strafferetten krever forankring i ordlyd. En domfelt som fortsatt soner, er ikke «prøveløslatt»; prøvetid foreligger ikke. At en slik snever forståelse kan skape et mellomrom for handlinger i overgangsbolig, endrer ikke rettsregelen. Eventuelle følger av lovbrudd under soning kan likevel oppstå i form av innvirkning på prøveløslatelse eller senere omgjøring av vedtak, men da med hjemmel i forvaltningsrettslige og straffegjennomføringsrettslige regler som ikke er § 45.
Når det derimot foreligger ny kriminalitet i prøvetiden, er fellesstraff «klar hovedregel». Metodikken er toleddet. Først fastsettes straffenivået for de nye forholdene. Deretter vurderes hvordan resttiden påvirker samlet straff. Høyesterett peker på at det i praksis ofte gjøres en viss reduksjon i reststraffen ved fellesdom, men ikke en omfattende nedsettelse. Det springende punktet er grovheten av det nye forholdet og hvor raskt etter prøveløslatelse det ble begått. I saken falt det avgjørende at oppbevaring av ett kilo hasj for omsetning fant sted mindre enn tre måneder etter prøveløslatelse fra en svært alvorlig narkotikadom med betydelig resttid.
Høyesterett foretar også en kontroll av straffenivået for de nye forholdene opp mot praksis. Halv kilo kokain ga et utgangspunkt i overkant av to år, justert ned noe for lav styrkegrad. For cirka ett kilo hasj ble seks til sju måneder ansett representativt. Disse utmålingspunktene er anvendt for å sikre at fellesstraffen ikke blir et ubegrunnet sprang, men en proposjonal reaksjon hvor resttiden vektlegges som bruddreaksjon snarere enn som regnemessig tillegg.
Helheten i resultatet: streng reaksjon uten å fravike lovens grenser
- Fellesstraffen må gjenspeile både bruddet i prøvetiden og det tidligere reaksjonsgrunnlaget
- Resttidens funksjon er sanksjon av brudd, ikke automatisk påplussing
- Tydelig presisering av rettstilstanden for forhold under soning
Resultatet – seks år og seks måneders fengsel som fellesstraff – illustrerer hvordan rettens verktøy anvendes for å oppnå en konsistent reaksjon uten å sprenge rammene i § 45. Sanksjonen blir streng, men den er forankret i to premisser: For det første at lovbrudd i prøvetiden utløser en selvstendig grunn for å trekke inn resttid i et felles straffutmålingsbilde. For det andre at straffen for de nye forholdene må stå på egne ben før helheten fastsettes. I dette ligger også en grense: man legger ikke mekanisk sammen gamle og nye tidsmål, men vurderer hvilket nivå som samlet sett ivaretar reaksjonsbehovet.
Samtidig presiserer dommen rettstilstanden for lovbrudd begått under soning. Disse kan ikke gjøres til gjenstand for § 45-mekanismen alene. Det utelukker ikke reaksjoner; lovbrudd under soning kan påvirke vilkårene for prøveløslatelse, og forvaltningsrettslig omgjøring kan aktualiseres dersom forholdet først blir kjent etter løslatelse. Men § 45 beholdes som et instrument for prøvetidsbrudd, ikke som en generell «resttidsbryter» for alle lovbrudd i soningsforløp.
Dommen markerer derfor et ryddig skille: ordlyden styrer anvendelsesområdet; skjønnsmessig samletstraff håndterer bruddets alvor og nærhet i tid; resttidens rolle er reaksjon på tillitsbrudd. Ved å holde fast i denne strukturen oppnås en forutsigbarhet som både retter seg mot domfelte og mot kriminalomsorgens behov for klare spilleregler ved brudd i prøvetiden.