Utgangspunkt og normering i straffutmålingen
- Kvantum, profesjonalisering og fellesstraff som startpunkt
- Fradrag for tilståelse og liggetid
- Forholdet mellom dyrking, produksjonspotensial og innførsel
Straffutmålingen i HR-2020-1349-A tar form i tre trinn. Først angis et utgangspunkt, der kvantum og profesjonalitet veier tungt fordi begge forhold sier noe om skadepotensial og planmessighet. Høyesterett tok utgangspunkt i at tiltalte hadde dyrket 54 planter med et anslått produksjonspotensial på om lag 1,5 kilo røykbart materiale, og at det i tillegg var oppbevart ca. 1,9 kilo tørket plantemateriale. Dyrkingen ble ansett som relativt profesjonell og planlagt – tiltalte hadde leid hus og anskaffet utstyr. Dette trakk opp utgangspunktet for fellesstraff etter straffeloven § 79 bokstav a. Dernest korrigeres nivået for tilståelse og saksbehandlingstid. Tilståelsen muliggjorde tilståelsessak, mens liggetid hos påtalemyndigheten og samlet behandlingstid ga ytterligere reduksjon. Etter disse korreksjonene ble utgangspunktet fengsel i elleve måneder. Gjennom denne metoden synliggjør dommen hvordan kvantum, profesjonalisering og prosessuelle forhold samspiller før det tas stilling til reaksjonsform.
Bak utgangspunktet ligger to normative anker. For det første er dyrking likestilt med innførsel ved straffutmålingen. Det skyldes at produksjonspotensialet representerer en tilvirkning inn i markedet; for en virksomhet som er i gang, dekker forsettet realiseringen av potensialet i alle fall frem til én høsting. For det andre illustrerer dommen at konkrete tallfestinger – her anslåtte gram per plante og styrkegrad i normalområdet – kan brukes som praktisk mål for risiko og skadeevne, uten at prøver nødvendigvis er analysert i saken. Disse to ankerpunktene bidrar til forutberegnelighet ved at straffverdien knyttes til produksjonskapasitet og ikke bare til faktisk beslag.
Et særtrekk ved HR-2020-1349-A er at Høyesterett sammenstiller eldre praksis om kvantum og oppbevaring med nyere presiseringer om tilvirkningsforhold. Slik sikres en helhetlig linje fra vurderingen av «ganske stort kvantum» til praksis om at produksjonspotensial teller tungt. Tilståelsens betydning nyanseres ved at oppklaringsverdien var begrenset, men prosessøkonomisk effekt ga fradrag. Slikt skille mellom oppklaring og prosesseffektivitet er en tilbakevendende vurdering ved tilståelsessaker.
- Relevante styringspunkter som følger av dommen
- Forholdet mellom produksjonspotensial og faktisk beslag
- Avdempende virkning av liggetid og tilståelse
Når disse tre punktene holdes samlet, blir resultatet et nøkternt straffutmålingsbilde som ikke forveksler reaksjonsform med straffverdien. Først fastsettes nivået for fengsel, så avgjøres om straffen kan gjennomføres i frihet.
Overgangen til samfunnsstraff: terskler, livsendring og tilbakefallsrisiko
- Vilkår når alternativet er fengsel under ett år
- Dokumentert livsendring og sårbarhet ved soning
- Begrunnelse for å reagere i frihet i narkotikasaker
Spørsmålet om samfunnsstraff reiser et eget sett vurderingstema. Når alternativet er fengsel under ett år, er terskelen lavere enn der alternativet overstiger ett år. Dette følger av læren om straffeloven § 48: Er alternativ fengselsstraff under ett år, er det tilstrekkelig at straffens formål ikke taler mot reaksjon i frihet. Er den over ett år, kreves som hovedregel sterke grunner. I HR-2020-1349-A la både aktor og forsvarer ned påstand om samfunnsstraff. Høyesterett tok deretter utgangspunkt i tre momenter: varighet og omfang av rusmisbruk, endringer i livssituasjonen og sårbarhet for tilbakefall ved fengsel. Et år uten rus, brudd med tidligere miljø, bosetting, arbeid, språkopplæring og aktivitet ble vektlagt. Overføring av straff til samfunnsstraff ble dermed begrunnet i at fri gjennomføring bedre ivaretok straffens formål – særlig rehabilitering – enn fengsel.
Dette er ikke et generelt frikort for alternativ reaksjon i narkotikasaker. HR-2020-1349-A gjentar at grove narkotikaovertredelser som utgangspunkt tilsier fengsel, men åpner for samfunnsstraff der rehabiliteringsargumentene er tungt dokumentert og alternativet ligger ved eller under ett år. I dommen understrekes dessuten den praktiske sårbarheten: soning øker risikoen for tilbakefall gjennom eksponering for rusmiljø, tap av bolig og arbeid. Samfunnsstraffens innhold – timer, gjennomføringstid og subsidiær fengselsstraff – skreddersys til den straffverdien som allerede er fastsatt. Slik opprettholdes proporsjonalitet samtidig som formålsrasjonalitet ivaretas.
Dommen må sees i lys av Høyesteretts utviklingslinje de senere år. I én dom ble vilkårene for samfunnsstraff presisert, særlig skillet mellom saker under og over ett år. I en annen dom ble det vist til lovgivers åpning for mer bruk av alternative reaksjoner, blant annet i narkotikafeltet, gjennom å kombinere individualpreventive hensyn med kontrollert oppfølging i frihet. HR-2020-1349-A anvender disse prinsippene konkret ved å la dokumentert endring i livsførsel vippe reaksjonsformen fra ubetinget fengsel til samfunnsstraff, uten å senke straffverdien. Den subsidiære fengselsstraffen på elleve måneder står fast dersom gjennomføringen brytes.
Den tekniske utmålingen er også instruktiv. 329 timer med elleve måneders gjennomføringstid speiler den straffverdien som var fastsatt etter korreksjoner for tilståelse og liggetid. Dommen viser at samfunnsstraff kan være en stram reaksjon i praktisk forstand, med betydelig timetall og tydelig subsidiærstraff. Samtidig sikrer modellen at rehabiliteringsprosessen ikke avbrytes. For praksis gir dette et forutsigbart mønster: fastsett først et nøkternt fengselsnivå, vurder deretter om dokumenterte rehabiliteringshensyn tilsier gjennomføring i frihet, og kalibrer timetallet og gjennomføringstiden deretter.