Straffeloven § 14 fastslår at strafferettslige reaksjoner bare kan ilegges med hjemmel i lov. Dette er en kort formulering, men den bærer med seg et prinsipp som står helt sentralt i en rettsstat: statens maktbruk må være forutsigbar, og individet må kunne vite på forhånd hvilke handlinger som kan utløse straff.
Legalitetsprinsippet er eldre enn både dagens straffelov og Grunnloven § 96. Likevel var det først med 2005-loven at man fikk en uttrykkelig bestemmelse i straffeloven som direkte gjentar og presiserer kravet om lovhjemmel. Forarbeidene (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)) viser at lovgiver ønsket å skape en tydelig parallell til både Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 7. Dermed ble prinsippet om at ingen kan straffes uten klar hjemmel i lov, forankret i flere rettslige nivåer.
En vesentlig detalj i § 14 er at den omfatter mer enn tradisjonell straff. Bestemmelsen dekker også reaksjoner som påtaleunnlatelse og overføring til konfliktråd. På den måten går den lenger enn Grunnloven § 96, som primært omtaler straff i snever forstand. Begrunnelsen ligger i at alle reaksjoner som nevnt i §§ 29 og 30 skulle omfattes, uavhengig av om de betegnes som straff eller ikke.
Det er samtidig viktig å merke seg at bestemmelsen ikke gjelder for administrative sanksjoner. Forarbeidene gjør det klart at slike sanksjoner faller utenfor § 14, selv om også de er underlagt krav om hjemmel. Strafferetten skiller seg fra forvaltningsretten ved at straff alltid anses som den mest inngripende reaksjonen staten kan ilegge, og derfor underlegges de strengeste krav til lovgrunnlag.
Et sentralt spørsmål er hva som menes med «lov». Forarbeidene presiserer at begrepet omfatter norsk formell lov, det vil si lover vedtatt av Stortinget etter Grunnlovens regler, samt provisoriske anordninger etter § 17. Videre er forskrifter dekket dersom straffetrusselen har sitt grunnlag i formell lov. Med dette sikres at forskrifter ikke kan fungere som selvstendig grunnlag for straff uten at Stortinget har åpnet for det.
Legalitetsprinsippet innebærer ikke bare at det må finnes hjemmel for å kriminalisere en handling. Det gjelder også selve reaksjonen. Borgeren må kunne forutse ikke bare om en handling er straffbar, men også hvilken type reaksjon som kan bli aktuell. Dette skaper en dobbel forutberegnelighet: først ved å angi hva som er ulovlig, deretter ved å definere hvilke virkemidler som kan tas i bruk mot lovbryteren.
I praksis har dette stor betydning for hvordan lovgiver utformer straffebud. Et uklart straffebud vil kunne være i strid med Grunnloven § 96 eller EMK artikkel 7, og dermed ugyldig. Domstolene kan ikke utvide straffbarheten gjennom analogisk tolkning til skade for den tiltalte. På samme måte kan de ikke legge til nye reaksjonsformer som ikke er lovfestet.
Dette betyr ikke at alle detaljer må være nedfelt i lov. Forarbeidene understreker at innholdet i enkelte reaksjoner, som samfunnsstraff, kan fastsettes nærmere gjennom kriminalomsorgens programvirksomhet. Det avgjørende er at selve hjemmelen for reaksjonen er lovfestet. Staten kan altså variere utformingen, men ikke oppfinne nye reaksjoner uten at Stortinget har åpnet for det.
Legalitetsprinsippet representerer derfor et vern mot vilkårlighet. Borgeren skal ikke stå i fare for å bli møtt med straffereaksjoner som er skapt gjennom politisk improvisasjon eller rettspraksis uten klar hjemmel. Dette er en beskyttelse som ligger i selve kjernen av rettsstaten: maktbruk må være forankret i demokratiske prosesser og tilgjengelig lovgivning.
Kilder:
Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven)
Lov om straff (straffeloven) § 14, Lovdata