Når strafferetten trekker opp grensene for ansvar, står spørsmålet om medvirkning i en særstilling. Bestemmelsen i straffeloven § 15 fastsetter at et straffebud også rammer den som medvirker, med mindre noe annet er bestemt. Det innebærer en klar avgrensning mellom hovedgjerningen og handlinger som legger til rette, styrker eller muliggjør den. Lovgiver har ønsket å samle ansvaret i en generell regel, i stedet for å bygge på særskilte medvirkningstillegg i de enkelte straffebestemmelser.
Forarbeidene til loven understreker at bestemmelsen viderefører gjeldende rett, men på en mer tydelig måte. Straffelovkommisjonens forslag ble fulgt innholdsmessig, og medvirkning skulle dermed være en selvstendig kategori, ikke et underliggende tillegg til hovedgjerningen. At bestemmelsen er generell, betyr at utgangspunktet alltid er at medvirkning rammes, og det er bare der loven uttrykkelig sier noe annet, at ansvaret faller bort.
Et viktig trekk ved lovfestingen er skillet mellom medvirkning og etterfølgende bistand. Medvirkning forutsetter handlinger før eller under hovedgjerningen. Bidrag etter at lovbruddet er fullført faller i utgangspunktet utenfor, og reguleres av andre bestemmelser, for eksempel heleri. Rettspraksis har lenge trukket denne linjen, og flere dommer har vært brukt som eksempler: å skjule stjålne gjenstander etter at tyveriet er fullført er ikke medvirkning, men heleri. I motsatt retning finnes avgjørelser der deltakelse i fordelingen av utbyttet straks etter fullbyrdelsen er blitt vurdert som medvirkning.
Medvirkning kan ta mange former. Fysisk bistand som transport, vakt eller anskaffelse av redskaper er typiske eksempler. Psykisk medvirkning kan være mer sammensatt, fra direkte oppfordringer til mer subtile former for støtte som påvirker gjerningspersonens beslutning. Det kreves ikke at bistanden var en nødvendig forutsetning for lovbruddet, men det må være en reell tilknytning mellom hovedgjerningen og den hjelp som ble gitt.
Skyldkravet er avgjørende. Medvirkeren må ha utvist forsett eller den aktuelle skyldformen som straffebudet krever. Dersom noen yter hjelp uten å vite at handlingen er ulovlig, kan vedkommende ikke straffes. Hvis vedkommende derimot har forstått, eller burde forstått, hva slags handling man medvirker til, vil ansvaret kunne aktualiseres.
Passivitet er et særskilt tema. Alminnelig tilstedeværelse under en forbrytelse innebærer som hovedregel ikke ansvar. Rettspraksis har slått fast at man ikke kan dømmes for medvirkning bare fordi man ikke tok avstand. Likevel kan passivitet i visse situasjoner være straffbar, særlig der man har en særskilt plikt til å hindre lovbruddet. En overordnet som ikke griper inn i situasjoner der underordnede begår overgrep, kan derfor dømmes for medvirkning.
Et annet viktig poeng er at medvirkningsansvaret vurderes selvstendig for hver person. Medvirkerens ansvar er uavhengig av om hovedlovbryteren kan straffes. Dersom hovedmannen for eksempel er utilregnelig, kan medvirkeren likevel dømmes. Omvendt kan medvirker frifinnes dersom skyldkravet ikke er oppfylt for hans del, selv om hovedmannen blir domfelt.
Prinsippet om individuell vurdering gjelder også i tilfeller der straffebudet krever en særlig hensikt. For eksempel kan medvirkning til tyveri bare konstateres dersom medvirkeren selv har hatt vinnings hensikt. Det er ikke nok at hovedmannen har oppfylt vilkåret.
Lovgiver har med § 15 ønsket å gi en enhetlig ramme som avklarer at bistandshandlinger faller inn under straffelovens virkeområde. Samtidig åpner bestemmelsen for skjønnsmessige vurderinger, blant annet gjennom rettsstridsreservasjonen, som innebærer at ikke alle handlinger som faller innenfor ordlyden er straffverdige. På den måten oppnås en balanse mellom behovet for å ansvarliggjøre medvirkere og kravet til rettssikkerhet.
Kilder:
Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven)
Straffeloven § 15, Lovdata