Hva begrunnelsen betyr
- Bevisbildet taler med særlig styrke mot at straffbart forhold er begått.
- Forutsetter normalt ordinær etterforskning og klarlagt faktum.
- Brukes på personnivå med kode 103 og på saksnivå med kode 028.
Begrunnelsen «henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist» markerer et tydelig resultat av etterforskningen: ikke bare at bevisene er for svake til tiltale, men at materialet i saken peker klart mot at det ikke foreligger en straffbar handling – eller at den anmeldte ikke er gjerningspersonen. Den skiller seg fra den mer nøytrale «bevisets stilling», som ikke sier noe sikkert om retningen i bevisbildet. Bruken av 103/028 forutsetter normalt at saken har vært gjenstand for ordinær etterforskning, og at faktum er tilstrekkelig klarlagt til at påtalemyndigheten kan trekke en kvalifisert konklusjon. Formålet er tosidig: å gi korrekt materiell beskrivelse av resultatet, og å sikre en ensartet praksis som kan forstås av parter, fornærmede og tredjeparter.
I retningslinjene er 103/028 plassert blant de bevismessige henleggelsesgrunnene. Utgangspunktet er at 017/058 («mangel på bevis»/«bevisets stilling») brukes når bevisene ikke bærer tiltale, uten at retningen i bevisbildet er avklart. Når etterforskningen derimot har ryddet bort misforståelser, avkreftet sentrale anførsler eller i realiteten tilbakevist at det har skjedd noe straffbart, skal 103/028 brukes. Det er ikke en frifinnelsesdom, men det er frifinnelseslignende i måten det beskriver bevisbildet.
Når 103/028 skal – og ikke skal – brukes
- Skal benyttes når etterforskningen viser med særlig styrke at intet straffbart forhold foreligger, også ved «feil person».
- Skal vike for 010/050 når forholdet uansett ikke rammes av straffelovgivningen.
- Skal ikke kreve ekstra ressursbruk ut over forsvarlig etterforskning bare for å «nå opp» til 103/028.
Riksadvokatens føringer tar et oppgjør med eldre praksis som brukte særformuleringer for «feil person». I stedet presiseres at nettopp slike tilfeller skal henlegges etter 103/028. Her gir koden et presist signal: ikke bare at det ikke kan føres bevis for skyld, men at etterforskningen peker mot at den anmeldte ikke er gjerningspersonen. Dette har betydning for den siktedes posisjon i etterkant, for eksterne vurderinger (for eksempel arbeidsgivere) og for eventuelle senere prosesser.
Samtidig er det et viktig skille mot 010/050 («forholdet ikke straffbart»). Dersom saken viser at den beskrevne handlingen, selv om den er riktig gjengitt, ikke rammes av noen straffebestemmelse, skal 010/050 brukes foran 103/028. Her er det rettslige – ikke bevismessige – som begrunner henleggelsen. Valg av kode skal avspeile det egentlige grunnlaget: er det jussen eller bevisene som bærer avgjørelsen?
Det er ikke meningen at påtalemyndigheten skal bruke uforholdsmessig med ressurser for å løfte en «bevisets stilling»-sak til 103/028. Retningslinjene legger til grunn at 103/028 brukes «når det er grunnlag for det», men uten at man i en ellers tilstrekkelig opplyst sak pålegger etterforskningen nye runder utelukkende for å oppnå en mer kvalifisert begrunnelse. Hensynet til riktighet og likebehandling skal være styrende, ikke ambisjonen om bestemte kodevalg.
For å synliggjøre beslutningspunktene som leder frem til koden, kan vurderingen operasjonaliseres i tre kontrollspørsmål:
- Er faktum tilstrekkelig klarlagt gjennom ordinær etterforskning til at bevisbildet peker tydelig i én retning?
- Viser materialet med særlig styrke at det ikke er begått et straffbart forhold, eller at anmeldte/mistenkte ikke er gjerningspersonen?
- Er det samtidig avklart at saken ikke i stedet skal henlegges av rettslige grunner (010/050), eller av andre kodifiserte grunner?
Når svarene er ja, ja og ja, er 103/028 den riktige begrunnelsen.
I praksis får koden betydning utover registreringen i straffesakssystemene. Den påvirker hvordan saken leses av involverte og tredjepart. For fornærmede signaliserer 103/028 at etterforskningen har tilsidesatt straffbarhetshypotesen; for den som har vært mistenkt/siktet, markerer den en klarere rehabiliterende effekt enn 058/017. For statsadvokatene og Riksadvokaten gjør presis bruk av koder det enklere å følge praksis, korrigere avvik og gi styringssignaler.
Kodevalget korresponderer også med statistikk, forskning og kontroll. Når saker med 103/028 kan isoleres, blir det lettere å undersøke hva som kjennetegner dem, om det finnes systematiske feilkilder tidlig i etterforskningen, og om kommunikasjonen i den tidlige fasen har vært god nok. Påtalemyndigheten får dermed et verktøy for kvalitetsutvikling, ikke bare for arkivering.
Kilder:
– Riksadvokaten, Rundskriv nr. 2/2025 – Henleggelse av straffesaker (valg av henleggelsesgrunn, vilkår og koder; 017/058 vs. 028/103; forholdet til 010/050).
– Riksadvokaten, Følgebrev til rundskriv om henleggelse (formål om ensartet praksis, begrunnelse og klage/omgjøring).
– Domstoladministrasjonen, «Henleggelse» (generell definisjon og typiske henleggelsesgrunner).
– Lovdata, Straffeprosessloven §§ 62 a og 67 flg. (henleggelsesgrunnlag og kompetanse).
– Sivilombudet, sak om klagefrist ved henleggelse (tolkning av strpl. § 59 a i praksis).
– NKVTS-rapport 6/2017 (empiriske eksempler på bruk av kode 103 og 58 i praksis).