Straffeloven § 20 fastslår at straffansvar bare kan pålegges den som er tilregnelig på handlingstidspunktet. Bestemmelsen angir både aldersgrensen for strafferettslig ansvar og de utilregnelighetsgrunner som kan frita fra ansvar. Utgangspunktet er at enhver som oppfyller de objektive og subjektive vilkår for et lovbrudd, i tillegg må ha skyldevne for å kunne ilegges straff. Dette innebærer at personen må være i stand til å forstå sin situasjon og handle ut fra denne forståelsen.
Bestemmelsen trekker først opp et klart skille for barn under 15 år. De er unntatt fra strafferettslig ansvar uavhengig av handlingens alvor, fordi lovgiver har vurdert at barn ikke har tilstrekkelig modenhet til å holdes ansvarlige etter strafferettslige normer. Terskelen er absolutt og kan ikke fravikes, selv om et barn i praksis fremstår som mer utviklet enn gjennomsnittet. Aldersregelen bygger på et ønske om forutberegnelighet og likebehandling, og representerer en rettspolitisk avveiing snarere enn en individuell vurdering.
For personer over den kriminelle lavalder er spørsmålet om de kan anses utilregnelige av andre grunner. Loven oppstiller tre hovedkategorier: sterkt avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse og høygradig psykisk utviklingshemming. Psykose regnes tradisjonelt som den mest sentrale årsaken til utilregnelighet. Psykotiske tilstander kjennetegnes av at virkelighetsforståelsen er så svekket at personen ikke har evne til å innse sine handlingers karakter eller til å kontrollere dem.
Bestemmelsen nevner videre sterk bevissthetsforstyrrelse, et begrep som rommer situasjoner der bevisstheten midlertidig er sterkt redusert, for eksempel ved delirium eller alvorlig hjerneskade. Her er det tale om kortvarige tilstander som gjør at individet i øyeblikket mister evnen til å handle med skyldevne. I tillegg omfattes høygradig psykisk utviklingshemming, der en vedvarende og omfattende kognitiv svikt gjør at vedkommende ikke kan oppfylle de krav som rettssystemet stiller til tilregnelighet.
Ved vurderingen av om en person er utilregnelig, skal det legges vekt på graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne. Dette innebærer at det ikke er en diagnose alene som avgjør, men en konkret vurdering av hvordan tilstanden påvirket den enkeltes evne til å handle. Lovens formulering åpner dermed for en mer helhetlig og medisinsk-juridisk vurdering.
Spørsmålet om selvforskyldt rus har lenge stått sentralt i skyldevnebestemmelsen. Loven fastslår at en person som er utilregnelig på grunn av rus som vedkommende selv har påført seg, som hovedregel ikke fritas for straff. Begrunnelsen er at den som frivillig setter seg i en rus som kan føre til tap av kontroll, må bære risikoen for de handlinger som utføres i denne tilstanden. Bare dersom særlige grunner foreligger, kan unntak gjøres. Dette markerer et viktig skille mellom utilregnelighet som følge av sykdom eller medfødt svikt, og utilregnelighet som følger av selvvalgte handlinger.
Straffeloven åpner også for straff dersom en person med en vedvarende sinnslidelse bevisst fremkaller en utilregnelighetstilstand gjennom rus. Bakgrunnen er at en person som allerede har en grunnleggende svikt, har et skjerpet ansvar for å unngå ytterligere forverring som kan føre til straffbare handlinger.
Skyldevnebestemmelsen innebærer dermed en kombinasjon av rettslige og medisinske vurderinger. På den ene siden bygger reglene på medisinsk kunnskap om hvilke tilstander som kan hindre tilregnelighet. På den andre siden er det domstolene som avgjør i hvert enkelt tilfelle, basert på sakkyndiges uttalelser og rettslige kriterier. Det finnes eksempler i rettspraksis hvor det har vært tvil om en tilstand oppfylte lovens krav til utilregnelighet, og domstolenes vurderinger viser at grensen ofte er skjønnspreget.
Skyldevne som vilkår for straff reflekterer et grunnleggende prinsipp i strafferetten: Ingen skal holdes strafferettslig ansvarlig uten å ha hatt evne til å forstå og kontrollere sine handlinger. Dette er en rettssikkerhetsgaranti som samtidig ivaretar samfunnets behov for å holde personer ansvarlige der dette er rimelig. Samtidig gir lovens bestemmelser uttrykk for at ansvaret ikke er ubegrenset: Den som mangler skyldevne, skal ikke straffes, men kan i stedet underlegges særreaksjoner for å beskytte samfunnet og gi nødvendig behandling.
Kilder:
Lov om straff (straffeloven) § 20, LOV-2005-05-20-28-§20
Ot.prp.nr.90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven)