Politiregisterloven § 50 første ledd regulerer lagring, sletting og sperring av opplysninger som behandles av politiet. Bestemmelsen pålegger at opplysninger ikke skal lagres lenger enn nødvendig for formålet med behandlingen. Når dette formålet er oppnådd, skal opplysningene enten slettes eller sperres, med mindre annen lovgivning, som arkivloven, gir hjemmel for videre oppbevaring. Dette understreker at personopplysninger kun kan oppbevares så lenge det er et konkret behov for det.
Loven gjør enkelte unntak for visse typer dokumenter, som straffesaksdokumenter, beslaglagte bevis, og DNA-spor. Disse faller utenfor bestemmelsen, da de ofte er nødvendige for lengre tids oppbevaring i straffesaker. Derimot omfattes andre typer bevis og data, som kriminalteknisk spormateriale (bortsett fra DNA), samt opplysninger sikret i forbindelse med ransaking. Disse må behandles i henhold til § 50, og skal slettes eller sperres når de ikke lenger er nødvendige.
Begrepet «nødvendig for formålet med behandlingen» er sentralt for forståelsen av hvor lenge opplysninger kan oppbevares. I straffesaker må dette vurderes i lys av straffeprosessloven. Det innebærer at opplysninger kan lagres så lenge det er nødvendig for etterforskningen, men også etter at saken er avsluttet. Dette gjelder spesielt hvis det er grunn til å tro at saken kan bli gjenopptatt, enten ved en begjæring om gjenåpning eller i lys av andre rettslige grunner.
Forarbeidene til loven legger til grunn at det må være et «konkret og saklig behov» for å behandle opplysninger videre etter at en sak er avsluttet. Dette kan for eksempel være aktuelt hvis det er en mulighet for gjenopptakelse av saken, eller hvis nye bevis kommer frem som kan kreve ytterligere etterforskning. Dersom slike grunner ikke lenger eksisterer, skal opplysningene slettes eller sperres.
Sperring av opplysninger er en annen mulighet når lagring ikke lenger er nødvendig, men denne adgangen anses å ha begrenset betydning i straffesaker. Hovedregelen er at opplysninger skal slettes så snart de ikke lenger tjener sitt formål. Reglene om sperring kan imidlertid få relevans for enkelte typer sikret data, for eksempel data innhentet gjennom ransaking, hvor det kan være grunn til midlertidig å hindre tilgang til opplysningene fremfor å slette dem umiddelbart.