Påtalemyndighetens uavhengighet er et sentralt tema innen rettssystemet og den juridiske strukturen i Norge. Denne uavhengigheten er viktig for å sikre rettferdighet og objektivitet i strafferettspleien. Ifølge Grunnloven tilhører påtalemyndigheten den utøvende makten, og Kongen i statsråd har i prinsippet generell instruksjons- og omgjøringsmyndighet over riksadvokaten i enkeltsaker. Dette inkluderer eksklusiv tiltalekompetanse for visse lovbrudd, samt myndighet til å gi påtaleunnlatelse.
Selv om det formelt sett er mulighet for politiske myndigheter å gripe inn i enkeltsaker, har det vært en fast praksis for at dette ikke skjer. Dette har bidratt til at påtalemyndigheten i praksis er uavhengig. Diskusjonen om å formalisere denne uavhengigheten har vært oppe flere ganger, med ulike synspunkter på hvordan dette bør gjøres.
En formell uavhengighet vil kunne styrke tilliten til påtalemyndigheten og sikre at avgjørelser blir truffet etter saklige kriterier. Dette vil også være i tråd med utviklingen av flere uavhengige forvaltningsorganer. Selv om Kongen i statsråd formelt sett kan ha interesse i utfallet av straffesaker, er det ønskelig at reelle forhold nedfelles i loven for å sikre påtalemyndighetens uavhengighet.
Behovet for politisk kontroll med påtalemyndigheten kan ivaretas gjennom lovgivningsmyndigheten og adgangen til å avskjedige riksadvokaten. Dette gir kontroll på overordnet nivå uten å gripe inn i enkeltsaker. Det er også viktig å ha effektiv internkontroll og mulighet for rettslig prøving av påtalemyndighetens avgjørelser.