I strafferetten spiller prinsippet om favor defensionis en avgjørende rolle. Dette prinsippet, som betyr “i favør av den tiltalte” på latin, er essensielt for å sikre en rettferdig prosess for den anklagede. På overflaten kan det virke som om favor defensionis går på tvers av partslikhetsprinsippet, da det gir ene parten visse prosessuelle fordeler. Likevel er hensikten med disse reglene å kompensere for den grunnleggende ubalansen i maktforholdet mellom den offentlige anklageren og den tiltalte.
En av de mest fremtredende reglene under favor defensionis er at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden. Dette kombineres med et strengt beviskrav i straffesaker. I tillegg har den mistenkte rett til å ikke inkriminere seg selv og kan derfor forbli taus uten frykt for straff. For politiet og påtalemyndigheten gjelder strenge krav til objektivitet og saklighet gjennom hele rettsprosessen.
Domstolen har også et selvstendig ansvar for å sikre at saken blir fullstendig opplyst. Dersom det oppstår opplysninger som kan være til fordel for den tiltalte, må retten gjøre det som rimelig kan forventes for å få disse fremlagt. Videre må retten vurdere om det er grunnlag for en strengere subsumsjon enn det som følger av tiltalen.
Også i ankebehandlingen viser prinsippet om favor defensionis seg. Anker kan nektes fremmet dersom det ikke anses å føre frem, og det er gjort unntak fra kravet til anketillatelse for anker til fordel for den dømte. Ved avgjørelse av skyldspørsmålet etter anke for domfellelse kreves kvalifisert flertall, noe som understreker viktigheten av en grundig og rettferdig behandling av saken.