I den stadig pågående kampen mot narkotikakriminalitet har norsk lovverk etablert tydelige retningslinjer for å regulere bruken, besittelsen og handelen av narkotika. Sentralt i dette regelverket står Legemiddelloven, med sine forskrifter og tillegg, som definerer hva som klassifiseres som narkotika og fastsetter straffer for brudd på loven.
Legemiddelloven § 22, i samklang med forskrift av 14. februar 2013 nr. 199 om narkotika, gir en konsekvent definisjon av narkotika og refererer til narkotikalisten i § 4 for en konkretisering av substanser som omfattes av loven.
Bruk og besittelse av narkotika omfattes av straffebestemmelser i legemiddelloven § 31, understøttet av § 24, med sanksjoner som bøter eller fengsel inntil 6 måneder, eller en kombinasjon av begge. Sprøyteromsloven av 2. juli 2004 nr. 64 gir imidlertid en spesifikk unntaksmulighet fra disse straffebestemmelsene, forutsatt at bruk eller besittelse foregår under lovlig adgang til et autorisert sprøyterom.
Forståelsen av besittelse er avgjørende i håndhevelsen av loven. Det refererer til midlertidig håndtering av narkotiske stoffer for egen bruk, som fastslått i rettspraksis, inkludert Rt-2005-1319. Besittelse av mindre kvanta for videresalg klassifiseres som oppbevaring etter § 162, i henhold til rettspraksis som Rt-2010-449.
Straffeloven § 162, velkjent for sine bestemmelser om narkotikaforbrytelser, fastsetter strafferammer for ulike nivåer av lovbrudd. Ved «grov» narkotikaforbrytelse økes strafferammen til fengsel i inntil 10 år, basert på en helhetlig vurdering av forbrytelsens karakter, inkludert stoffets art, mengde og overtredelsens alvor. Ved et «meget betydelig kvantum» kan strafferammen økes til fengsel i opptil 15 år, med mulighet for ytterligere økning til 21 år ved «særdeles skjerpende omstendigheter», spesielt hvis den anklagede har spilt en betydelig organisatorisk rolle i narkotikaomsetning, som presisert i Ot.prp.nr.23 (1983–1984) s. 29.