Skyldkravet i straffesaker, slik det er fastsatt i straffeloven § 162, er tydelig definert. Ifølge bestemmelsen må handlingen være begått med forsett, som angitt i straffeloven § 40 første ledd. I tilfeller av uaktsom overtredelse er straffen regulert i straffeloven § 162 fjerde ledd.
For at forsettet skal anses oppfylt, må det dekke hele den objektive gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebudet. Dette prinsippet, kjent som dekningsprinsippet, er essensielt for å fastslå skyld. I tillegg er det spesielt viktig å ta hensyn til arten av handlingen, særlig når det gjelder narkotikasaker.
I saker som involverer narkotika, blir ulike former for forsett ofte vurdert. Sannsynlighetsforsett og dolus eventualis er to slike typer forsett som ofte kommer til anvendelse. En rettskilde av betydning er en avgjørelse fra Høyesterett, Rt. 1980 s. 979. I denne dommen ble det fastslått at forsett foreligger når gjerningspersonen har tatt det standpunktet å utføre handlingen, selv om den konsekvensen som straffebudet beskriver, skulle inntre. Dette prinsippet er kjent som den positive innvilgelsesteorien, og det gir rettsvesenet en klar veiledning når det gjelder å bedømme forsett i narkotikasaker.
Når vi analyserer skyldkravet etter straffeloven § 162, er det viktig å forstå de ulike aspektene ved forsett og hvordan de kan anvendes i forskjellige rettssaker. Utfallet av en straffesak kan være avhengig av om forsettet er tilstede eller ikke, og derfor er det essensielt for rettspraksis å ha klare retningslinjer for å vurdere dette kravet grundig og rettferdig.