I det norske rettssystemet er det en grunnleggende forståelse av at alle, inkludert barn, har rettigheter som må respekteres i rettsprosessen. Dette inkluderer retten til å ha en forsvarer, men også retten til å velge bort en slik bistand under visse omstendigheter. Denne artikkelen vil utforske det komplekse spørsmålet om barns mulighet til å gi avkall på en forsvarer og de juridiske og etiske overveielsene som ligger til grunn for denne prosessen.
Straffeprosessloven § 100 annet ledd gir rom for at barn, i samråd med sin verge, kan gi avkall på retten til en forsvarer. Dette valget er imidlertid ikke ubetinget og er underlagt strenge krav for å sikre at barnets beste alltid prioriteres. Det er viktig å anerkjenne at barns evne til å ta informerte beslutninger kan være begrenset på grunn av deres alder og utviklingsnivå. Derfor er det etablert klare retningslinjer for hvordan og når et barn kan gi avkall på sin rett til forsvarer.
I situasjoner der et barn er frihetsberøvet, skal et eventuelt avkall på forsvarer normalt ikke tillegges vekt. Dette reflekterer en forståelse av at frihetsberøvelse er en alvorlig inngrep i et barns liv, og at barnet i slike situasjoner har et særlig behov for juridisk beskyttelse. Dersom et avkall vurderes i mindre alvorlige tilfeller, må det tas hensyn til sakens art, barnets alder og utviklingstrinn. I tvilstilfeller kan og bør spørsmålet tas opp med domstolen for en objektiv vurdering.
For at et avkall på forsvarer skal tillegges betydning, må det være tilstrekkelig informert. Dette innebærer at barnet og vergen må ha mottatt klar, informativ og pedagogisk informasjon som er tilpasset barnets alder og forståelsesnivå. Barnet må forstå at påtalemyndigheten har plikt til å bistå med oppnevning av forsvarer, og at det offentlige vil dekke kostnadene ved en slik oppnevning. Dersom det er spørsmål om skjerpet subsumsjon eller andre kompliserte juridiske aspekter, må også dette forklares tydelig for barnet og vergen.
For særlig sårbare voksne vil muligheten til å gi avkall på forsvarer ofte være lite aktuelt. Dette skyldes at når sårbarheten og forholdets alvorlighet først innebærer et behov for forsvarer, vil det sjelden være forsvarlig å legge vekt på en mistenktes eventuelle avkall.