Når det gjelder retten til å oppnevne en forsvarer i straffesaker, er det et viktig skille mellom alvorlige saker og de som anses som mindre alvorlige. Det norske rettssystemet tar hensyn til en rekke faktorer når det vurderes om en forsvarer skal oppnevnes, spesielt i saker som ikke umiddelbart framstår som spesielt alvorlige.
I saker hvor “særlige grunner” for oppnevning av forsvarer ikke umiddelbart er opplagt, blir vurderingen mer kompleks. I disse tilfellene blir det avgjørende å undersøke de konkrete omstendighetene rundt saken. Faktorer som sakens natur, de involverte partenes situasjon og konsekvensene av en mulig dom blir nøye vurdert. Dette er i tråd med prinsippet om individuell rettferdighet og at alle saker fortjener en grundig og rettferdig behandling.
Saker med en strafferamme på tre år eller mer, eller der straffen for en tilsvarende forhold ville vært ubetinget fengsel for en voksen person, anses normalt som alvorlige nok til at vilkåret om “særlige grunner” for oppnevning av forsvarer er oppfylt. Dette betyr at i slike tilfeller vil det ofte være en antagelse om at forsvarer bør oppnevnes. Men selv i disse tilfellene er det nødvendig å ta hensyn til de spesifikke omstendighetene i saken.
For mindre alvorlige saker, hvor strafferammen er lavere, og det ikke er en umiddelbar antagelse om alvorligheten, kreves det en mer detaljert vurdering. Det må undersøkes om det finnes elementer i saken som likevel gjør det nødvendig med en forsvarer for å sikre en rettferdig prosess. Dette kan inkludere hensyn som mistenktes alder, helsetilstand, sakens kompleksitet eller mulige konsekvenser for den mistenkte.
Denne tilnærmingen reflekterer en viktig balanse i rettssystemet. På den ene siden anerkjennes det at ikke alle saker nødvendigvis krever samme grad av juridisk bistand. På den andre siden opprettholdes en forpliktelse til å sikre at enhver persons rettigheter blir ivaretatt, uavhengig av sakens tilsynelatende alvorlighetsgrad.