I norsk rettspraksis er det en anerkjennelse av at visse grupper i samfunnet, spesielt de som er særlig sårbare på grunn av psykiske forhold, krever ekstra beskyttelse og omsorg under rettslige prosesser. Dette gjelder i særlig grad under politiavhør, hvor disse individene kan være utsatt for ekstra belastninger og utfordringer. Denne artikkelen ser nærmere på hvordan loven ivaretar rettighetene til disse personene og hvilken rolle forsvareren spiller i denne sammenhengen.
Straffeprosessloven § 96 syvende ledd er tydelig på at personer som anses som utilregnelige, enten på grunn av en sterkt avvikende sinnstilstand, bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming, skal ha en forsvarer til stede på ethvert trinn av saken, inkludert under politiavhør. Dette lovverket understreker viktigheten av å beskytte rettighetene og integriteten til disse individene, som kanskje ikke fullt ut er i stand til å forstå eller engasjere seg i rettsprosessen på samme måte som andre.
For andre særlig sårbare voksne, som ikke nødvendigvis faller inn under kategorien som definert i § 96, men som fortsatt kan ha behov for spesiell beskyttelse, gir straffeprosessloven § 100 annet ledd retningslinjer. Her står sakens alvorlighet sentralt i vurderingen av om det skal oppnevnes forsvarer. Det antas at kriteriene som brukes for å vurdere behovet for forsvarer for barn over 15 år, også kan gi veiledning i saker som involverer særlig sårbare voksne.
Det sentrale her er at nedsatt funksjonsevne eller sårbarhet skal vurderes nøye og individuelt i hver enkelt sak. Dette er fordi det er stor variasjon i hvordan ulike funksjonsnedsettelser påvirker en persons evne til å delta i en rettsprosess. En generalisert tilnærming ville ikke være tilstrekkelig for å sikre at rettighetene og behovene til disse individene blir ivaretatt.
Forsvarerens rolle i disse tilfellene blir dermed ikke bare å representere klienten juridisk, men også å fungere som en beskytter av klientens grunnleggende menneskerettigheter. Forsvareren må derfor ha en dyp forståelse av klientens spesifikke behov og utfordringer, og være i stand til å tilpasse sin representasjon for å sikre at klienten får en rettferdig og forståelsesfull behandling.