I den juridiske sfæren representerer begrepene “mistenkt” og “siktet” to forskjellige faser i etterforskningen av straffesaker, hver med sine spesifikke rettigheter og plikter i henhold til norsk lov. Disse begrepene, som er fundamentalt for forståelsen av straffeprosessen, markerer ulike stadier av rettsstatens engasjement i individets liv, fra de innledende mistankene til det øyeblikket hvor bevisbyrden og formalitetene blir så tungtveiende at statusen endres.
Den juridiske distinksjonen mellom en mistenkt og en siktet person er avgjørende for både håndhevingen av loven og beskyttelsen av borgernes rettigheter. Når en person først blir mistenkt for en kriminell handling, innledes en delikat fase hvor vedkommendes rettigheter må balanseres mot samfunnets behov for å etterforske og eventuelt straffeforfølge kriminalitet. På dette stadiet har den mistenkte visse grunnleggende rettigheter, som retten til å nekte å forklare seg og retten til å bli informert om mistankene og sine rettigheter.
Overgangen fra å være mistenkt til å bli formelt siktet er et kritisk juridisk vendepunkt. Som siktet intensiveres de juridiske prosedyrene, og individet får tilgang til ytterligere rettigheter, slik som retten til en forsvarer. Denne overgangen markerer også et dypere nivå av rettslig undersøkelse, hvor staten med sine ressurser tar skritt for å formalisere anklagene mot individet.