I vår straffeprosess er bevisumiddelbarhet hovedregelen. Dette prinsippet innebærer at bevisene skal fremlegges direkte for retten i sin mest umiddelbare form. Dommerne får dermed muligheten til å høre forklaringer fra tiltalte, vitner og sakkyndige, samt studere dokumenter og andre bevisgjenstander. Tanken bak dette prinsippet er å sikre bedre beviskvalitet og legge til rette for en enklere bevisvurdering med mulighet for kontradiksjon.
Middelbar bevisføring, derimot, skjer via andre kilder som for eksempel opplesning eller fremleggelse av nedskrevne forklaringer. Selv om bevisumiddelbarhet anses å være den foretrukne metoden, kan det i noen tilfeller være mer hensiktsmessig å benytte seg av middelbar bevisføring, spesielt når det gjelder kompliserte tekniske forhold.
Historisk sett var prinsippet om direkte bevisføring en revolusjonerende reform ved innføringen av straffeprosessloven i 1887. Tidligere baserte domstolene sine avgjørelser på protokollerte forklaringer og annet skriftlig bevis, men med den nye loven ble det innført krav om direkte kontakt med vitner og parter for å bedre beviskvaliteten.
Selv om hovedregelen er at bevisføringen skal være umiddelbar under hovedforhandlingen i tingretten og ankeforhandlingen i lagmannsretten, kan det også være tilfeller der middelbar bevisføring tillates. Dette kan være nødvendig når umiddelbar bevisføring medfører store kostnader eller ulemper.
Bevisumiddelbarhetsprinsippet er ikke direkte lovfestet, men kommer til uttrykk gjennom flere bestemmelser i straffeprosessloven. I utgangspunktet gjelder prinsippet bare for rettens behandling av skyldspørsmålet og ikke for straffespørsmålet generelt.
Hovedregelen under hovedforhandlingen er at den som har noe å forklare, skal gi forklaringen direkte for retten. Likevel tillater loven opplesning av tidligere avgitte forklaringer under visse vilkår, for eksempel ved motstridende forklaringer eller når tiltalte ikke møter i retten.