I vår tidsalder, hvor personvern og datalovgivning har fått økt oppmerksomhet, spiller samtykke en sentral rolle som rettsgrunnlag for behandling av opplysninger. I dette innlegget vil vi utforske samtykke som juridisk grunnlag og forstå dets betydning i forbindelse med behandling av opplysninger.
I henhold til § 6-1 i politiregisterloven kan behandling av opplysninger finne sted når personen opplysningene gjelder, samtykker til behandlingen, selv om lovens ordinære vilkår ikke er oppfylt. Dette innebærer at personen frivillig gir sitt samtykke til at politiet eller påtalemyndigheten kan behandle opplysninger om dem.
Selv om samtykke er en selvstendig rettslig grunn, er det betingelser som må oppfylles. Behandling basert på samtykke bør ikke forekomme hvis det er grunn til å tro at opplysningene ikke er korrekte eller hvis de åpenbart ikke er relevante for et politimessig formål. Dette gir en ekstra beskyttelse mot misbruk av samtykkeprinsippet.
En viktig aspekt ved samtykke er muligheten for tilbakekall. Hvis personen senere ønsker å trekke tilbake sitt samtykke, kan opplysningene likevel behandles videre hvis de er nødvendige for å oppnå det opprinnelige politimessige formålet de ble brukt til. Dette gir en balanse mellom personvernrettigheter og det rettshåndhevelsesformålet som opplysningene ble innsamlet for.
Når behandling av opplysninger utelukkende er basert på samtykke, må den som gir samtykke informeres om dette og om konsekvensene av behandlingen. Samtykke skal være frivillig og uttrykkelig. I de fleste tilfeller bør samtykket gis skriftlig, underskrevet og datert. Hvis dette ikke er mulig, må den behandlingsansvarlige dokumentere hvem som har gitt samtykke, hva samtykket omfatter, og hvorfor skriftlig samtykke ikke ble innhentet.
Opplysninger som behandles utelukkende basert på samtykke skal merkes for å identifisere deres rettslige grunnlag. Dette bidrar til sporbarhet og overholdelse av samtykkebetingelsene.