Protokollering av avhør er et fundamentalt aspekt i strafferettsprosessen, og det er avgjørende at det gjøres på en formelt korrekt og rettferdig måte. Dette ble understreket i riksadvokatens rundskriv fra 1953, og prinsippene og kravene som ble etablert da, er fortsatt relevante i dag.
Ifølge rundskrivet er det viktig at den første forklaringen en mistenkt gir, håndteres med stor forsiktighet og profesjonalitet, ettersom den ofte har stor betydning for sakens videre skjebne. Det kan være hensiktsmessig og til tider nødvendig å føre en uformell samtale med den mistenkte før det formelle avhøret for å etablere tillit og en kommunikasjonslinje. Imidlertid, en slik formløs samtale kan ikke senere dokumenteres som en formell forklaring. Dette ville verken møte kravene i straffeprosessloven eller påtaleinstruksen og kan undergrave tilliten til politiavhør og politiets metoder.
Straffeprosessloven § 230 tredje ledd, i kombinasjon med påtaleinstruksen § 8-11 tredje ledd, krever at forklaringer blir skriftlig nedtegnet. Det er visse skjønnsmarginer med hensyn til når protokolleringen skal finne sted, men som hovedregel skal det som er forklart om realitetene i saken, formelt dokumenteres senest ved slutten av samtalen på avhørsdagen. For omfattende eller sentrale forklaringer bør det vurderes å gjøre lydopptak, jf. påtaleinstruksen § 8-13. Dersom politiet anser det som hensiktsmessig å ta opp avhøret, men den siktede nekter å forklare seg under opptak, bør dette noteres i rapporten med en kort gjengivelse av siktedes begrunnelse.