Hva er “0-dokumenter” og hvordan bør de håndteres under etterforskning?

Et nulldokument, eller 0-dokument, er en betegnelse brukt i offentlig forvaltning for dokumenter arkivert separat fra hovedarkivet, ofte unntatt fra partsinnsyn og i mange tilfeller ikke journalført. Disse dokumentene kan inneholde sensitive personopplysninger, anonyme tips, eller informasjon vurdert som irrelevant for en gitt sak. Bruken av nulldokumenter har vært gjenstand for kritikk, spesielt fra advokater og Sivilombudsmannen, på grunn av manglende transparens og potensielle brudd på retten til innsyn. Sivilombudsmannen har uttrykt bekymring over at slik praksis kan underminere publikums lovfestede rettigheter til partsinnsyn.

Bruken av såkalte “0-dokumenter” i omfattende etterforskninger er et tema som krever forståelse for både juridiske prosesser og prinsippet om rettferdighet i straffesaker. I store etterforskninger, spesielt i saker med ukjent gjerningsmann, gjennomfører politiet ofte rundspørringer for å samle informasjon. Det er viktig å håndtere dokumentene fra disse rundspørringene på en måte som både er effektiv og i tråd med juridiske standarder.

I henhold til vanlig praksis, behøver ikke dokumenter fra rundspørringer nødvendigvis tas inn som offisielle saksdokumenter, men det må være tydelig dokumentert at slike dokumenter eksisterer. Dette er viktig for å sikre åpenhet og mulighet for innsyn, spesielt for forsvareren. Spørsmål om innsyn i slikt materiale reguleres av straffeprosessloven §§ 242 og 264, og i enkelte tilfeller § 28, samt relevante deler av påtaleinstruksen.

I komplekse saker kan det være hensiktsmessig å skille ut dokumenter som anses som lite relevante, som for eksempel i situasjoner hvor et vitne ikke har gitt informasjon av betydning. Selv disse dokumentene regnes som saksdokumenter og bør derfor ikke klassifiseres som “0-dokumenter”. De bør heller integreres i sakens ordinære dokumentlister. Disse dokumentene kan om nødvendig inkluderes som et eget hoveddokumentnummer.

Videre, i forbindelse med begjæringer om bruk av tvangsmidler, skal retten informeres om eventuelle ytterligere dokumenter som ikke er vedlagt, men som kan overleveres ved anmodning. Forsvareren skal ha tilgang til disse dokumentene i tråd med de generelle innsynsreglene. Det er også viktig å dokumentere at forsvareren har mottatt disse dokumentene, for eksempel gjennom en kvittering.